Læringsledelse

Kari Gerhardsen Vikestad er studieleder for radiografutdanningen ved Oslo Met. Hun leder PI/SHA-prosjektet der vi tester ut PISA-modellen på sykepleierutdanningen samme sted og et omfattende digitaliseringsarbeid ved egen utdanning.

Hun er også gjesteblogger på MOOCAHUSET.NO.

Hvor kom oppfatningen om at studenter i høyere utdanning ikke trenger ledelse fra?
Grunnskoleelever trenger klasseledelse, voksne i arbeidslivet trenger ledelse, men det er altså mange som mener at studenter i høyere utdanning ikke trenger ledelse eller klasseledelse.

Følgende utsagn er dessverre ikke sjeldne blant lektorer, 1.-amanuenser og professorer på universiteter:

  • Dette må studentene finne ut av selv – vi driver ikke barnehage her altså
  • Det er voksne folk vi snakker om altså – de må kunne lese en oppgavetekst og svare ut den
  • Jeg skjønner meg ikke på dagens studenter – de er ikke interessert. Jeg har sagt dette flere ganger, men de gidder ikke få det med seg.

Er det noen som har behov for ledelse – etter min oppfatning – er det definitivt studenter i høyere utdanning.

Nye studenter kræsjlander i en gigantisk institusjon, rent fysisk, kanskje i en ukjent by med mange bygg, kanskje uten å kjenne noen, med mange ulike utdanninger – hvordan skal de finne frem?

Når de finner sitt klasserom blir de møtt med et enormt pensum, ingen de kjenner og nesten alle lurer på hvor de skal begynne.

De fleste sitter med spørsmål som: Må vi kunne alt? Hva skal vi lese før undervisningen? Hvordan skal jeg rekke alt? Hva er viktigst?

Her trenger de å bli ledet. De trenger en forståelse av hva de skal gjennom. De trenger ledelse på hvordan de skal strukturere egen lesing. De trenger å bli ledet på hva som er viktig og hva som er bakgrunnsstoff slik at de bedre kan forstå det som virkelig er viktig.

De trenger en leder som kan tydeliggjøre hvorfor det er nødvendig å kunne det de skal tilegne seg av kunnskap. Det er ikke like opplagt i starten av et studium. Hvorfor skal de kunne det? Det blir klarere først lenger ut i studiet.

Utsagn som hørs hyppig i gangene og gruppearbeider er:

  • (studenten) Jeg skjønner ikke hva vi skal med dette. Hvorfor skal vi lære dette?
  • (læreren) Dersom du ikke vet hvorfor du skal lære noe, ja da er det vanskelig, for ikke si umulig å motivere seg til å lære det.

Til punktene over her, som indikerer at studentene er late eller mindre oppvakte, er det på sin plass å minne om at dersom ingen får med seg beskjeder du gir, ja da har du ikke sagt det på en måte som gjør at folk har oppfattet det. Du har kanskje sagt det på feil tidspunkt ellet de vet ikke hva de skal med informasjonen, – derfor lagrer de den ikke. Eller du har kanskje gitt informasjonen i feil fora.

Dersom ingen mottar budskapet må avsenderen ta ansvar for det.

Dersom læreren, emneansvarlig ser på klassen eller kullet som et team og seg selv som teamleder med et felles mål, vil kommunikasjonen automatisk endre seg.

Emneansvarlig blir en leder som studentene kan lene seg mot. Emneleder tar ansvar og leder i riktig retning når studentene har fokus, utenfor det som er kjernen i emnet. Emneleder tar «tempen» på kunnskapen i klassen/kullet og kan dreie fokuset, ta noen grep for å øke innsatsen der de ser at studentene er svake, eller «slakke» litt der hun ser at studentene er i rute og har god kompetanse.

Det er dette en leder gjør i andre sammenhenger. Min påstand er at dette vil gi bedre læringsutbytte for studentene. De kan la seg lede gjennom emnet, ha fokus på fag i stedet for å famle seg fram, feile og ikke få nok interesse for et tema fordi de ikke forstå hvorfor de skal lære akkurat dette.

Hva skal de som yrkesutøver med denne ferdigheten eller kompetansen?

Legg igjen en kommentar