I forkant av norsk elæring?

Det skal ikke svært mye til for å skaffe seg oversikt over elæring i høyere utdanning i Norge. Her er noen lesetips i form av tre titler med kommentarer:

1 Norgesuniversitetets Gullgraving

Denne rapporten fra Norgesuniversitetet viser status fra forrige bølge 2010-14. Den går gjennom prosjekter som..

  • baserte seg på forrige generasjons LMS (Fronter, IT’S LEARNING, begge fra 1998)
  • knyttet an til eCampus (2012-2016) med stor vekt på videoopptak av forelesninger og sentralisert nettjener for dem
  • ulike forsøk på å bruke web-strukturene blogg, wiki, webinar og andre sosiale medier.

Rapporten unngår en helhetsvurdering:

  • Var det vellykket?
  • Hm .. det vil vi ikke si så mye om.

Den nøkterne stilen til tross: En må lese dette som ikke spesielt toppers.  Utfordringene knytter seg særlig til

  • manglende kompetanse , – evnt. manglende kompetanse i prosjektledelsen, selv om den skulle finnes andre steder
  • at det tar tid/er krevende å utvikle digitale læringsressurser
  • manglede forankring og bærekraft ut over prosjektperioden
  • motstand/motvilje og lite ressurser i de aktuelle miljøene

Rapporten har en detaljert gjennomgang av dimensjoner i prosjektene som hva man ville oppnå, hvordan man gjorde det, hva som var vanskelig osv. Dette er av nytte for den som nå forsøker seg på denne arenaen.

https://norgesuniversitetet.no/skriftserie/gullgraving

2 Uninett’s feilslåtte eCampus

Norgesuniversitetets rapport må leses på bakgrunn av Uninetts eCampus-satsning. I min vurdering var eCampus et lite vellykket nasjonalt tiltak.

  • Det var et ingeniør-prosjekt med vekt på tekniske løsninger, og da spesielt videoopptak av forelesninger. Men arbeidet har resultert i digitalisering av eksamensavviklingen.
  • Det manglet historisk bevissthet og en institusjonsteoretisk modell for hvordan man endrer akademia.

Man organiserte dog en omfattende prosess, i det minste på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Der ble det snakket og skrevet mye. Det manglet ikke på kaffe og wienerbrød, for å si det slik.

I vårt tilfelle ble innstillingen fra eCampus-utvalget ganske god. Så ble de  viktige elementene derfra barbert bort. Det nødvendige kravet om dyktig og aktivistisk ledelse med solid ryggdekning – som nesten alltid er nødvendig  for å få gjort noe av betydning – ble ikke innfridd. Som følge av dette greide ikke prosjektet å bruke opp egne bevilgninger og fikk Khrono på nakken for det. Prosjektet ble lagt ned og pengene delt ut til desentraliserte tiltak på fakultetene. Det var ikke til ulempe for MOOCAHUSET og Bokskapet.

I tillegg til digitalisering av studie- og fag-administrative løsninger som eksamen og pensumlistearbeid, har Uninett stått i spissen for å fornye LMS fra Fronter/IT’S LEARNING til Canvas.

Kjernen i Uninett’s egen oppsummering er formulert slik

De fleste universiteter og høgskoler er godt i gang med digitalisering av utdanning, og utfordringene lokalt er å gå fra prosjekter til institusjonalisert praksis. Felles tjenester, felles behovsforståelse og infrastruktur er tilgjengelig, men ofte ikke for hele campus eller for alle fag. Det nasjonale løftet som er gjennomført, har bidratt, men det store arbeidet med praksisendring krever kontinuerlig oppmerksomhet.

Dette er ikke nye toner. Den som har fulgt feltet noen år kjenner dette igjen fra 10-året før og 10-året før det igjen. Det er ikke manglende forståelse for at en må endre institusjonell praksis.  Det er manglende vilje og evne – i litt ulike deler av organisasjonen. Men en har kommet et stykke videre med å sette strøm på papiret.

https://www.uninett.no/sites/default/files/ecampus-sluttrapport-v1.0.pdf

3 Kunnskapssenterets litteraturstudie.

Studien Learning and Teaching with Technology in Higher Education fra Kunnskapssenteret for høyere utdanning ble presentert på OsloMet i juni i år. Dette er en edruelig gjennomgang av nyere forskning på området. Den starter med det samme verktøyperspektivet som ligger til grunn for eCampus-prosjektet og beskriver en rekke formater eller modaliteter for å låne fra deres terminologi. Dette et greit og etterrettelig.

Mot slutten av rapporten går forskerne så over til å referere artikler om motstanden mot digitalisering i akademia. Personlig ville jeg startet der og latt det vært rammefortelling framfor det som nå preges av å være en metodeutredning. Uansett hvor vitenskapelig korrekt en opptrer, snakker vi om vinkling og retorikk. Et fenomenologisk utgangspunkt forteller hvor vi er og avkrever handling..

http://edu.hioa.no/moocahuset/pdf/LillejordS_kunnskapssenteret_IKT.pdf

+ Egen erfaring

Digital egenforandringen er omfattende, men kan også spesifiseres. I en tidligere kommentar har jeg pekt på at

  • Det henvises ofte til den nye teknologien. Den ble utviklet for 60-70 år siden. Ny? Den erstatter og supplerer tidligere teknologier som boktrykk 1450 og formidling fra kirkenes prekestoler og talerstolene på de høyere lærestedene fra ca 1200. Eldre teknologier har formet arbeid og funksjoner gjennom noen hundre år. Det sitter i veggene. Endringene i teknologi og infrastruktur fører på samme måte til – og forutsetter – nye funksjoner, væremåter og identiteter. Det er også truende. Vi arbeider her med å utvikle nye genrer og talemåter for kunnskapsoppbygging og kunnskapsformidling.
  • Det er avgjørende viktig at institusjonens ledelse står i spiss, – ideologisk, administrativt, økonomisk og praktisk. Endringene kan ikke bare være et lederansvar.  Det et hele organisasjonen som forandrer seg.
  • Derfor må de viktige og meritterende arbeidsoppgavene være det samme som de vanlige arbeidsoppgavene, – som altså nå er uvanlige. Meritteringssystemet må være direkte knyttet til egenforandring, og i mindre grad til forskere som forblir ved sin lest og forteller alle de andre om at de må gjennom kverna.
  • Samtidig skjer det nå en dypere realitetsorientering. Studentene har lenge vært seg bevisste sine behov for å kunne håndtere det arbeidsliv de forbereder seg på. Digitaliseringen griper om seg i helse/sosial, skole, ingeniørfag og administrasjon. En kan ikke forske seg bort fra eller lese seg til tegnteknologienes praktiske dimensjoner. De krever øvelse.

Man bør altså lese disse tre skriftene. Man bør også sammenholde dem med egne erfaringer. Ellers blir det jo bare ord. Det er overflatiskheten og alt pratet om digitalisering vi må til livs.

Problemet for mange er å kombinere et sammenfattende og abstraherende perspektiv med eget levd liv og de egne observasjonene.

Vi legger dette filosofiske og erkjennelsesteoretiske perspektivet til grunn: Det allmenne uttrykker seg kun i og gjennom det særegne. Dersom det generelt sett er slik at digitaliseringen stikker dypt og forutsetter endringer i den institusjonelle kultur, vil det nødvendigvis gnistre, knatre og være urolig hav i perioder. Omvendt kan det tenkes at uro og strid er uttrykk for at det vokser fram noe nytt på dypet.

Det er evnen til å kombinere de to vi må spørre etter.

Legg igjen en kommentar