Den nye redaktøren

Tittelen på dette innlegget kan bringe tankene hen på en novelle fra avismiljø eller kanskje en hyllest. Her er det noe annet på gang. Det gjelder framveksten av en ny publisistisk rolle i faglig formidling.

Forsøksvis kaller vi den for flermedieredaktøren.

Litt uro under tenkehetten

I arbeidet vårt i Bokskapet har det siden vi startet opp for fem år siden gradvis oppstått dissonans mellom en vanlig forestilling – et meme – og et nytt mønster av påtrengende erfaringer.

Det gjaldt hvordan vi skulle omtale bidraget fra de vi hadde hyret inn som medievitere i Bokskapet. De har spilt viktige roller når vi utvikler nye titler. Alle bidrar med mye forskjellig:

  • De strukturer og ordner på tekststykker, men er ikke redaktører.
  • De skriver deler av brødtekstene og manus til videoopptak, men er ikke forfattere.
  • De holdt kurs, men er ikke lærere.
  • De instruerer, men er ikke regissører.
  • De skriver programkode, men er ikke programmerere og systemutviklere.
  • De veileder i praksis, men er ikke praksisveiledere.
  • De kan ta opp en videofilm og redigere den, men det er uriktig å kalle dem videoprodusenter.
  • De administrerte brukere, men er ikke i HR.
  • De ordner med bakgrunner og utsnitt; med møblement og props (properties, rekvisita), men de er ikke scenografer eller rekvisitører.
  • De gjør undersøkelser på nettet og i real life, men er hverken (gravende) journalister eller forskere.
  • De tegner og forteller med god støtte i programvarer for slikt, men er ikke illustratører, designere og animatører.
  • De lagrer, annoterer og tilordner metadata til digitale komponenter (=læringsobjekter) og søker og gjenfinner dem for ny bruk, men er ikke bibliotekarer og arkivarer.
  • De sper også på med litt trøste- og bære…

Helt sikkert er det at de deltar i utviklingsprosjekter. Slik sett kunne denne yrkesrollen kanskje kalles noe med prosjekt? Eller rådgiver…? Det gjør en jo snart med halvparten av alle …

Utfallsrommet for funksjonsbeskrivelse kan dermed synes å være

  • enten redaktør + forfatter + lærer + videoprodusent + regissør + HR-konsulent + scenograf + rekvisitør + programmerer + praksisveileder + systemutvikler +  manusforfatter + journalist + forsker + illustratør + designer + animatør + bibliotekar + arkivar
  • eller prosjektmedarbeider

Begge deler er like lite tilfredsstillende

Verdiverksteder er ikke På linje!

En annen og feilaktig tilnærming er operativt og nominelt orientert. Man vil lage produksjonslinjer av dem som kan noe teknisk. De som mener at det å kunne noe teknisk ikke har så høy verdi, kaller dette for støtte. Det er hvert ledd for seg og i kombinasjonen lineært + støtte som er feil. Her er det nå en viss uro som kommer til uttrykk i f.eks. Underdalutvalgets innstilling som foreslår en egen karrierevei for dem som der kalles fagstøttere.

— De færreste av de som er omfattet av fagstøttestigen er fast ansatte i dag. Dette er forskernes beste hjelpere, og de er ansatt i tidsbegrensede forskningsprosjekter, sier Underdal. Det kan være snakk om personer med teknisk kompetanse, ingeniører, analytikere m.m

Samme spenning finnes i f.eks. sykehusvesenet der Legen troner over alle de øvrige profesjonene. Men i virkelighetens verden trengs tverrprofesjonelle team. Den enslige akademiker med unik innsikt og ferdighet som kan trenge litt støtte av alle andre, er saklig sett en misforståelse. Ideen er uttrykk for ideologi og interessekamp.

Det tidligere HiO og HiOA hadde også spørsmålet om produksjonslinjer på organisasjonsmenyen i forgagne år. Det ble gjort solid utredning. Også det førte til  skurr og skrubb. Kanskje premisset er feil? Spørsmålet har en prinsippiell side:

Kan vi bruke manufaktur, de industrielle samlebånd og prosessindustri – det mekanisk lineære – som modell og metafor for det som viser seg å være komplekse, sosio-tekniske og kreative oppgaver?

Her har organisasjonsteorien kommet lenger enn til Porters verdikjede. De norske BI-økonomene Charles Stabell og Øystein Fjeldstad pekte f.eks. på svakheter i modellen. De lanserte to andre typer konfigurasjoner verdinettverk og verdiverksted:

I et verdiverksted skapes verdi gjennom å løse komplekse problemer mer enn å produsere standardiserte varer eller tjenester. (Gjengitt i et kort arbeidsnotater jeg knotet for noen år siden. [PDF]).

Å ta et stillbilde eller lage et lite videoopptak med mobil eller webkamera er blitt hverdagslig, – en banalitet. Pedagoger kan lære seg det, – om nødvendig med litt hjelp.

Enhver kan lese fra manus foran klassen. De kan lett gjøre det samme som kommentarer til en lysbildeserie. Vi kan også gjøre dette med oss selv inne i bildet, – selfie.

Det er ikke der utfordringen ligger. Vi trenger ikke  læremaskiner og undervisningsfunksjonærer.

  • Av samme grunn som at universitetene holder seg med bibliotek – ikke  bokstøtter – trenger vi en kvalifisert og digitalt orientert forlagsfunksjon.
  • På samme måte som biblioteket er en partner for faglig publisering av Open Access-tidsskrifter, er det partner for å utvikle og forbedre Open Access læreverk.

Taylorisme og Chaplins Modern Times som lineær studieadministrativ tjeneste hører ikke hjemme her.

Termer er begrepenes navn

I informasjonsteorien sies det at en term er begrepets navn. Når et fenomen som et sett handlinger eller ferdigheter – som vi ikke har begrepsfestet – gjentar seg mange nok ganger, så tetner det til. Slike klynger er så og si begrepsdannelsens mor. Navnsetting og ordstøperiet er, for å parafrasere Lacan, dens far – eller omvendt.

Dette er proto-begreper i ferd med å bli født. De tas opp i meningsheten i det de døpes til et stabiliserende navn: En flunkende ny term.

Hva skal vi da kalle dette dyret? Først et sidespor om Steen & Strøm.

Steen & Strøm

Det opprinnelige Steen & Strøm-selskapet ble dannet da Emil Steen og Samuel Strøm slo sammen sine butikker i 1856. Samuel Strøm hadde begynt sin virksomhet allerede i 1797, og dette har senere vært regnet som selskapets stiftelsesår (Wikiepedia).

Steen & Strøm. Dato: ukjent. Klikk for info.

Slike stormagasiner eller shoppingsentre har utviklet seg til innendørs handlegater over flere plan. De mange leietakerne eller franchise-haverne legger hver for seg beslag på noen kvadratmeter. Det løser et problem med transaksjonskostnaden, – altså ekstrautgiftene på toppen av den rene funksjon av å være et mellomledd mellom grossist og kundene. Prinsippet er gjentatt i kjedebutikkene der hver butikksjef styrer et lokale på eget sted, mens innkjøp, name branding og reklame er sentralisert.

Vi kan kanskje bruke dette som metafor for hvordan lærebokforlagene har organisert vesentlige deler av sin virksomhet.

Hver forlagsredaktør er som butikksjefen som rår over et profilert vareutvalg, men her snakker vi om forfattere, titler og verdiøkende tilleggsbidrag fra illustratører, fagkonsulenter, språkvaskere og korrekturlesere.. Over og rundt det hele troner Forlaget.

Forlagsredaktøren holder kontakt med sine forfattere i en tvetydig blanding av faglig, kommersiell og personlig relasjon. Det er alltid sårt og noen ganger dramatisk når en forfatter forlater sitt forlag og sin redaktør.  Forlagsredaktøren har og en finger med i å orkestrere et leveransenettverk fram til ferdig manus. Da tar den egentlige produksjonslinje for trykking, logisitkk, markedsføring og salg over.

Dette er ikke et verdiverksted i Stabell og Fjeldstads betydning. Det er nok større likhet med et verksted – kort og godt. Produksjonsmodellen har likhetstrekk med håndverksbedriften fra gammel tid og en produksjonsform før og i overgang til manufaktur.

Dette er en produksjonsmodell under press. Den viktigste grunnen er at digitale læreverk består av rik og dynamisk (foranderlig) tekst der en ikke lenger kan trekke et så klart skille mellom framstilling og bruk. Det er dette vi legger til grunn i PISA-modellen. Vi er prosumenter av

dynamiske dokumenter hvis produksjon integreres i bruk, revisjon og gjenbruk på individuelt og kollektivt læringsfremmende måter

Verket (teksten) utformes i ny sjanger og vi må beherske sjangerens kommunikative og materielle (“tekniske”) sider. Det er slike helhetlige og sammensatte kvalifikasjoner vi må dyrke fram. De vokser ikke ut på kommando i kommandolinjer.

Den nye flermedieredaktøren

Her er vi derfor tilbake til overskriften for denne lille betrakningen.

Siden vi startet opp i 2013 har Bokskapet vært involvert i utprøving av ulike modeller og – etter hvert – utvikling av 40-50 titler.

Erfaringene med dette tilsier at vi må sette sammen arbeidsgrupper i prosjekter og under prosjektparaplyer der fagpersoner samarbeider seg i  mellom og med en ny stillingstype med prosjektlederansvar. De gamle produksjonslinjene fra trykkekunstens tid smuldrer opp:

Det blir for omstendelig å etablere lineær produksjon av digitalt læringsmateriell. Transaksjonskostnadene blir for store. Dette løses bedre – billigere, raskere og mer effektfullt – i verdiverksted. Nøkkelfunksjonen der ivaretas av en gruppe vi inntil videre kaller flermedieredaktører.

Det er en tittel som fortsatt ha for svake konnotasjoner. Det vil endre seg over tid. Men andre forslag mottas også med stor takk!

 

 

 

Legg igjen en kommentar