Drep meg Herre Konge, men ikke med kurs

Vi står midt i en læringsrevolusjon.

Jobbene til de 178.000 sykepleierne, hjelpepleierne, legene, fysioterapeutene, psykologene, bio- og ortopediingeniørene osv. i Helse Sørøst får stadig mer læring ved seg. Det samme gjelder de bankansatte, folk i reisebyrå, bilmekanikere, bønder og fiskeoppdrettere.

Det er dette “kunnskapsøkonomi” betyr. Arbeidet endres raskere og blir automatisert.

Utdanningsinstitusjonene er intet unntak. En kan jo kanskje få inntrykk av at de som har sitt virke der gjerne lærer opp andre slik de selv ble lært opp som 20-årig student 30 år før. Men også det å lære (bort) må læres på nytt.

Den politiske og offentlige interessen retter seg mot utdanningskvalitet og læringseffekt. Det tradisjonelle utdanningssystemet koster mye, men gir for lite. Det er for sped ROI, – Return on Investment. Utdanning er blitt for arbeidsintensivt for en maskinintensiv økonomi. Den er svak på å utvikle 21st century skills. OECD tar dette som et betydelig problem.

Hvordan ser utdanningsinstitusjonene og deres ledere på utfordringen? Svaret er for ofte dønn konservativt. En roter i verktøykassa: Inviter selgere til pep-talk! Lag reklamemateriell! Sist, men ikke minst:

  • Har du et problem? Ta et kurs for det! (snork)

Med “The Banking Concept of Education” ble denne klassiske kunnskapsoverføringsmodellen kritisert og hengt ut av Paulo Freire. Det var i 1968. Vygotsky (1896-1934) står på alle pedagogiske leselister og har gitt opphav til tonn av forskning. Men denne forskningen legges ikke til grunn når de forskningsbaserte universiteter og høyskoler selv skal lære. Microsoft Norge (som holdt salgspresentasjon ved Høgskolen i Oslo og Akershus i midten av juni) sa det slik:

For å legge om praksis kan dere bare glemme IT-avdelinger, kursing og superbrukere. Regel nr 1 (som vi har erfart over hele kloden) lyder: Det er ledelsen gjennom linja som selv må legge om sitt eget arbeid.

Den lærende organisasjonen må ledes som det. Det skjer ikke ved proklamasjon og konferanser, – og selfies som dokumenterer dem.

Da forrige digitaliseringsbølge rullet over norske UH-institusjoner 1995-2005 ble dette noen steder forstått som “stor egenforandring”. Det handlet om å endre design, gjennomføring og evaluering av produksjon.

Produksjon i høyere utdanning gjelder jo varer som læringsmateriellet, – dvs tekster, ting og miljøer – og av tjenester, dvs undervisning, veiledning og sertifisering.

Men det ble for krevende. Nå 20 år etter skal det lages nye kurs. Er de organisk del av en stor – og insisterende – vilje til egenforandring? Vil lederne lære å lære – på nytt?