Læreverk & organisasjonsutvikling

MOOCAHUSET søker svar på et analytisk og metodisk problem:

  • Hva er riktig aggregatnivå for å analysere og forbedre undervisningen under digitale betingelser?

Vi søker å svare ved å se teksten (det digitale læreverket), lesningen (studentene) og forelesningen (læreren) under ett og i sammenheng.

Dette står selvsagt i et indre forhold, men bør ikke reduseres til formaliserte  læringsmål (læringsutbyttebeskrivelser) og målesystemet for om det er nådd (eksamen, sensur). Vi ønsker også deliberasjon, – den skjønnsmessige vurdering og kvalifiserte samtale. Per definisjon kan den støtte seg på, men ikke reduseres til tellekanter, regler og formalia.

Her er utdanningssystemet konservativt og hemmer utviklingen av den undersøkende holdning og ferdighet som kreves i det 21. århundre. Det blir til at studentene spør: Hva er pensum? Lærerne blir vurdert som forskere etter antall kilometer forskning på offentlig vei. Det kan endres med innføring av merittering for god undervisning.

Digitalisert gestalt – ikke baby-steps

Digitalisering gir effekt når en bygger om det sosiale systemet slik at det samsvarer bedre med digitale arbeidsformer. Det krever at vi utvikler ny institusjonskultur og tar systemisk grep. Dette er orientert mot gestalt (helhet) mer enn inkrementelle forandringer og baby-steps.

Tilnærmingen er nedfelt i publiseringsmodellen for Bokskapet og i PISA-kurset.

  • Vi følger et godt prinsipp om å forene opplæring med praksis. Forfatter/redaktør (= lærer) utvikler og reviderer digitale læreverk basert på tette tilbakemeldings-løkker og analyse.
  • Vi utvikler kompetansen hos aktørene med definerte ferdigheter og roller.
  • Modellen realiserer følgeforskning basert på aksjonslæring og aksjonsforskning.

Hovedutfordringer og hovedmål er knyttet til, men ikke begrenset av

  • utvikle evnen til egenlæring og å skape seg en bevisst læringsstrategi (intrinsic motivation & ability)
  • redusere prokrastinering (utsettelsesadferd)
  • utvikle funksjonell samhandling med praksis (bl.a. for å utvikle nye praksisordninger)
  • utvikle mer, rimeligere og bedre formativ evaluering
  • redusere kostnadsdrivende summativ evaluering (sensur)
  • bedre informasjon og markedsføring av utdanninger gjennom online (mini)kurs, som bl.a. skal bidra til å redusere frafall første studieår
  • organisere nettverk med lavt tyngdepunkt og lite byråkrati, plassere beslutningansvaret næmest mulig gjennomføringsansvaret

Det er prosessen – læring, innovasjon  og utviklingsarbeid som står i sentrum, – ikke en bestemt type aktør.

Sosiale roller og dokumenter i nettverk

Vi definerer digitalt læreverk som å støtte 75-90 studentarbeidstimer (3 studiepoeng) eller mer. Læreverket lages for

  • Omvendt undervisning for 1/3 – 2/3 av arbeidstida, dvs 25-60 timers studentarbeid.
  • MOOC (rent online-kurs), dvs 75-90 timer.

På vei til et slik mål kan det også lages digitale kompendier 1-3 studiepoeng, dvs. 10-30 studentarbeidstimer.

Online læringsressurs bør suppleres med sakte lesing (dyplesing) – gjerne fra papirtrykk – samt ulike student- og lærer-aktive samværsformer.

For utvikling av slike nye digitale læreverk og kompendier skal det være en fagredaktør, som regel faglærer, og ofte en medieredaktør. Fagredaktør er ofte emneansvarlig (faglig leder) for det aktuelle emnet, men trenger ikke være det.

Redaktør- og forfatte-rollene bidrar til kontinuerlig kompetansrutvikling for universitetslærerne som deltar. Dette har faglige, dokumentfaglige og fagdidaktiske dimensjoner.

Fagredaktørene kan med fordel inngå i nettverk seg i mellom. Det koordineres av en læringsleder (studieleder) eller kan skje i rammen av særskilte kvalifiserings-programmer.

Læringsleder bør ha en nestleder med spesielt ansvar og kompetanse innen CMS  og LMS. CMS står for Content Management Systems som Open edX, BIBSYS’ DLR (Digitale Læringsressurser) og FILM.HIOA.NO. LMS står for Learning Management System som Fronter, ITS LEARNING, Blackboard og Canvas.

På denne måten kan en revidere studielederrollen slik at en får fram dens dynamiske karakter, og plasserer den inn i en helhetlig digitaliseringsprosess rundt læring, undervisning og formell kompetanseutvikling.

Firkant og trekant

Vi kombinerer struktur og prosess i form av en læringsstruktur og en kursutviklingsprosess med fire komponenter. Dette er eksempel på dobbelt-sløyfet læring (double loop learning):

  • Digital Presentasjon, som erstatter og supplerer vanlig forelesning
  • Pedagogisk programmert Interaksjon der studenten samhandler dialogisk med datasystemet (gjennom enkle quizzer til full-skala statistisk basert AI)
  • Sosial Samhandling der studenter og lærerer interagerer med hverandre i sanntid F2F eller via nettet
  • Analyse av de tre foregående momentene med bruk av samfunnsvitenskapelig metodologi, klikkdata og statistisk basert maskinlæring (AI – Artificial Intelligence)

Analysedelen er kritisk, dvs den etterprøver og leter etter forbedringsmulighet i P,  I og S som så realiseres i neste iterasjon (revisjon) av det faglige tilbudet. Vi studerer i denne sammenhengen karakteren av læreverket som et delområde av dokumentvitenskapen. Her er arbeid med kvalitetskriterier sentralt. Se mer om kriterier.

Samtidig må den egne studiepraksis også gjøres til gjenstand for analyse, – til studieobjekt. Det gjelder både lærer og student. På samme måte som med læreverket retter vi altså fokus mot studenten og kvalitetsheving av studentbidraget, og like parallelt, på læreren og lærerbidraget. Vi definerer her både student og lærer som lærende. Det å lære og undervise sees i den forstand som to sider av samme sak.

Læreverk (dokument), lærer og student inngår i tre gjensidige relasjoner med hverandre. De omskriver eller rammer inn PISA-modellen, – en firkant innskrevet i en  trekant.

Denne modellen er prosessorientert. I sentrum står kunnskap, kunnskapsutvikling og læring. Det er dette som forener de primære aktører (eller aktanter for også å inkludere dokmenter og tekster) i nettverksrelasjoner.

Vi legger vekten på partnerskapsorientert organisering av sett eller kollektiver av slike.

Dette gir et annet perspektiv enn i modellen som legges til grunn i HiOA’s nye Digital Innovasjon (DigIn, se PDF). Dette etterlengtede tiltaket etableres i 2018 og kan spille en verdifull rolle.

Derfor også noen merknader og spørsmål i akademisk, dvs kritisk undersøkende, ånd:

Grafen nedenfor viser en annrn modell. Der settes studenten i sentrum omkranset av sentral ledelse, lokal ledelse og et senter for digital innovasjon. Det siste representerer en gjenopptakelse av en tilsvarende funksjon i Pedagogisk utviklingssenter (PUS) 1998-2008.

Modellen har flere svakheter:

  • Hvorfor er det viktige kunnskapsbærende element, – tekster, dokumenter og bibliotek – utelatt i modellen? Det faglige har da ingen materialitet eller substans og reduseres til lærers didaktisering. Kunnskapsarven og løpende kunnskapsproduksjon, med unntak av en parentetisk forskning, synes å forsvinne. Det er jo i mediet at digitaliseringen slår inn. Digitalisering er primært å uttrykke seg i en annen notasjon, – den binære -, og de konsekvenser dette har for automatisering og rasjonalisering.
  • Lærer har en sekundær rolle og betjener studentene.  PISA-modellen opprettholde og styrke forestillingen om lærer som sentral fagperson, – en mentor og en mester som inngår i betydningsfulle systemiske og personlige relasjoner til studentene. De faglige og pedagoguske relasjonene mellom student-læreverk og student-lærer er undet direkte oppsyn fra lokal faglig ledelse.

Er det riktig å si at den siste modellen  orienterer seg mot studenten som kunde med utdanningsinstitusjonen som leverandør og tjenesteyterKunne dette være en modell der utdanning sees som marked? Markeds-relasjoner i høyere utdanning er et tydelig utviklingstrekk i andre land som USA og Storbritannia.

I PISA-modellen legges det vekt på den levende kunnskap (hos lærere og studenter) i sammspill med  medierte kunnskap (tekster og dokumenter).

Vi setter altså ikke studenten i sentrum. Det er læring som skal ha den plasseringen. Læring er samspill og organisk relasjon mellom aktantene* student, lærer og læreverk.

Vi ser for oss at denne strukturen gjentas (instansieres) et antall ganger med N lærere og M læreverk. Sammen inngår de i et nettverk av personer og dokumenter- dvs. en sosial-faglig graf. Det helhetlige ansvaret for uavbrudt forbedring og videre kvalifisering av lærer og fagredaktør samles altså i en nettverkskonstruksjon (fagkollektivet) som koordineres av læringsleder.

Dette skal gi en dynamisk struktur med lavt tyngdepunkt og tett tilbakekobling mellom studentopplevelsen og settet av institusjonaliserte tilbud.

Helge Høivik, sept 2017


*) Aktant brukes her med referanse til aktør-nettverks-tenkning (ANT):

Although it is called a “theory”, ANT does not usually explain “why” or “how” a network takes the form that it does. Rather, ANT is a way of thoroughly exploring the relational ties within a network (which can be a multitude of different things). As Latour notes, “explanation does not follow from description; it is description taken that much further.” It is not, in other words, a theory “of” anything, but rather a method, or a “how-to book” as Latour  puts it. [Wikipedia]