Eksamen: Nerver og forberedelser

Her er korte notater i bakkant av et hyggelig og interessant møte med lærere på første studieår i sykepleierutdanning ved OsloMet.

Kari Gerihardsen Vikestad og jeg var invitert av studieleder Judith Schröder for å orientere om det pågående PI/SHA-prosjektet der vi tester ut PISA-modellen på SHA (Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid).

PISA-modellen er utviklet for å kunne håndtere velkjente og grunnleggende problemstillinger i høyre utdanning under digitale vilkår.

 Forelesning?

Forelesning er en av de minst læringsfremmende undervisningsformatene.

Selvsagt finnes det glimrende og inspirerende forelesere som det er en fryd å høre på. Dermed er det altså ikke sagt at man lærer så mye av det. Noen ganger gjør man det også. Min arbeidshypotese er at de gode forelesningene skaper interesse og bidrar til at studenter jobber mer med fagstoffet.  I noen ytterst få tilfelle vil også en forelesning skape slående innsikt på et emneområde.

Vi kan ikke vurdere forelesningsformatet som sådan ut fra toppytelsene på området. Vi må spørre: Hvordan fungerer forelesningene i gjennomsnitt med gjennomsnittlig dyktige forelesere?

I PISA-modellen er forelesningen tatt opp på video og lagt ut på nettet til fri bruk sammen med strukturerte selvtestoppgaver.

Noen synes at dette hører hjemmesnekra ut. De har helt rett! Det er hjemmesnekra. Siden vi baserer oss på lærere som holder faktiske forelesninger eller leder faktisk gruppearbeid, så er altså dette de virkelige  og “hjemmesnekra” framføringene vi får på video! Da kan vi se på det sammen og jobbe med at det skal forbedres, forbedres og forbedres. Slik er ikke vanlige forelesninger organisert.

  • Vår erfaring er: Mange som prøver blir overraskende fort dyktigere til å fatte seg kort og konsist på video.

Vi forventer at studentene har arbeidet med dette før de møter lærer og medstudenter i arbeidsgrupper. Der skal de selv løse oppgaver og sette ord på egen forståelse. Å sette ord på er jo også en integrert del av denne forståelsen selv.

Litt for mange studenter stoler på sin subjektive opplevelse av å ha forstått noe på en forelesning. Når de skal forklare og gjengi hva det de har hørt, vil det ofte forflates og vulgariseres. Det vet enhver sensor.

Dersom studentene jobber aktivt med det de har lært før de formidler til sine medstudenter, lærer de bedre.

  • Vi forskyver oppmerksomheten fra kvaliteten på lærers avlevering av undervisning og over til kvaliteten på studentenes læring (mottak, resepsjon).

Kollegialt fagmiljø

I noen kulturer, som i flere asiatiske land, har en systematisert erfaringsdeling mellom lærere. Det dreier seg om hva som virker når det gjelder klasseledelse, didaktisk grep og faglig fordypning. I Norge er det store forskjeller på hvor systematisk dette blir gjort.

Noen lærere er alene med sine opplegg. Det er ikke etablert vane at kolleger overværer og kommenterer hverandres bidrag. I PISA-modellen arbeider vi systematisk med tilbakemelding student-lærer og lærer-lærer.

Det er også slike tette tilbakemeldingsløkker for kvalitet på materialet i det digitale læreverket. Studentene kan peke på uklarheter og svakheter i stoffet. Dersom mange ser en video og slutter med det halvveis ut i løpet, eller ser om og om igjen en sekvens, er det indikasjoner på at dette stoffet er spesielt dårlig, spesielt krevende eller .. spesielt på andre måter. Dette fanges opp av data systemet. Da kan redaktør og forfatter gå inn i video-forelesningen for å analysere om noe skal endres, – forklares bedre, deles opp i mindre sekvenser, kuttes ut osv.

Men enda viktigere er lærernes erfaringsdeling seg i mellom om hvordan en skal håndtere studentene og fagstoffet. Her kan en ikke skyte seg inn under en dårlig lærebok.

Systemet er bygget for at så mange som mulig blant studenter og lærere blir en del av løsningene, – ikke problemene.

  • Vi fokuserer på å bedre organiseringen av det å bygge og dele erfaring mellom lærere.

Rike læringsressurser

Det er mange tilgjengelige læringsressurser. Her er en shortlist over noe av det studentene har til disposisjon i faget Anatomi, fysiologi og biokjemi på sykepleier-utdanningen ved OsloMet:

  • Løpende forelesninger
  • Trykt lærebok
  • Online læreverk Anatomi, fysiologi og biokjemi i Bokskapet på https://bit.ly/2CAZqp6 (gratis)
  • Online forelesninger Sykepleie Pluss (abonnement 849,00/semester, 1698,00/år)
  • Andre spillelister (YouTube, Kahn Academy etc)

Utbudet av slike ressurser vil bare vokse. Bedre automatisk oversettelse gir enklere tilgang til alt som er laget i den engelsk-språklige del av verden og i verden forøvrig.

Vi er her i en nærmest hisorisk forflytning fra å ha en bestemt pensumliste og over til læringsutbytte-beskrivelser der en opererer med anbefalte ressurser. Samtidig som svært mange i et ungdomskull tar høyrere utdanning stilles det, – også av den grunn – , større krav til at studentene kan orientere seg i et riktig utbud av slike.

Dette kan være krevende og forvirrende.  Ikke tro at det blir mindre av dette!

Læringsstrategi og eksamensnerver

På en fokusgruppe blant studenter i AFB kom spørsmålet om forelesninger opp med tyngde. Flere studenter ville gjerne ha dem i tradisjonelt format.

Etter noe diskusjon ble dette tydeligere: Det som opptok studentene var stoffmengden og vanskeligheten i det å lære seg om anatomi og fysiologi. Det var eksamen de fryktet, -det var ikke forelesningene de savnet i og for seg. Her var forelesningene en hjelpestørrelse, – og kanskje en sutteklut?

Forelesningene bidrar trolig til å døyve eksamensangsten og synes å være en måte for studentene til å organisere en travel hverdag. Denne common-sensiske forståelsen av forholdet mellom forelesning og eksamen er altså feil.

Det som hjelper er jevnt løpende arbeid der studentene veksler mellom det å ta inn nytt stoff ved å lese, observere og lytte; og det selv å uttrykke seg i skrift, tale og annen framføring.

Og selvsagt: Ved å gjøre.

Det er bl.a. dette vi prøver å systematisere i PISA-modellen.

10.09.18 Helge Høivik

Legg igjen en kommentar