Canvas’ forretningsmodell

Det blir sagt at Canvas støtter åpen publisering. Dette er en sannhet med modifikasjoner og inviterer til nok en kommentar om denne saken:

Høyere utdanning i Norge står på terskelen av en større investering i digitalt undervisningsinnhold. Sektoren skal utvikle digitale læringsressurser for hundrevis av millioner kroner kommende år.

Mange institusjoner har betalt for installering av Canvas og den årlige lisensavgift for sine brukere. NTNU bruker Blackboard i steden. Noen som OsloMet, Universitetet i Tromsø og NTNU, kombinerer sitt LMS (Learning Management System) med Open edX som er rettet mot å håndtere faglig innhold (CMS – Content Management System). Dette er et sant open-source-system, og driftes bl.a. av Unit i Norge.

Firmaet Instructure, som eier Canvas, vil gjerne at UH-institusjonene bruker deres systemet for å håndtere fagenes tekster. Men det akademiske miljø er urolig for å gi fra seg kontrollen med sitt faglige tankegods i form av lærebøker, forelesningsnotater og andre undervisningsressurser.

Her er det et problem at Instructure har organisert seg slik at kostnadene ved å bytte fra Canvas til noe annet (switching costs) vil bli så høye at institusjonene nok kommer til å velge å fortsette å betale for deres tjenester. Vi må ta høyde for at det også blir fulgt av økende pris slik det har skjedd med forlagseide forskningstidsskrifter og trykte lærebøker. Sålenge det varer.

La oss se nærmere på dette med referanse til illustrasjonen nedenfor:

  1. Canvas-løsningen ved OsloMet kjører på nettadressen https://oslomet.instructure.com. Her betales for oppstart, årlig lisensavgift for brukerne og for tilleggsfunksjoner. Det er særlig det siste som gjør systemet interessant og det er også dette som koster mye, noe som kundene i Norge allerede har oppdaget.
  2. Man kan publisere deler eller hele kurs til Canvas Commons som er laget og kontrollert av Instructure for disse betalende kundene. Den er altså også lukket. Om en institusjon lager noe med bruk av en tilleggsfunksjon og deler det, må alle som gjør seg nytte av dette materialet også kjøpe dette tillegget.
  3. Det er laget en løsning med åpen tilgang til kurs som er kalt Canvas Network. Her må man søke Instructure, som eier løsningen, om å publisere. Hvert enkelt kurs blir kontrollert av Instructures egne tilsatte. I likhet med den institusjonelle løsningen (punkt 1) kan man kopiere ut innhold herfra kun til Canvas Commons.

På denne måten blir produksjon og gjenbruk av innhold lukket inne i Instructure-systemet. Firmaet satser naturligvis på at mange skal være innenfor, – og betale for det. I Norge har et stort antall utdanningsinstitusjoner gått inn. Erfaringsvis vil dette gå seg til en stund før det oppstår spenninger. Om Canvas skulle håndtere alle tekstene i høyere utdanning i Norge har det skjedd en de facto privatisering av feltet. Det er ikke bærekraftig.

  • Det finnes også et eksport-format. Her kan man ta ut et subsett av innhold og funksjonalitet og få det som en fil i et åpent utvekslingsformat (IMS Common Cartridge Format). Det som ligger utenfor dette subsettet støttes ikke av IMS-standarden, men av Instructures særegne tagger. I praksis betyr det at eksportfilen bare kan importeres til et annet Instructure-kontrollert Canvas-system.
  • Det finnes også en egen open-source-variant av Canvas. Det har et subsett av funksjonaliteten til systemet og er også underlagt stadig revisjon. For praktiske formål er det ikke tjenelig å drifte en tidsmessig variant på egen kjøl.

Instructures forretningsmodell er altså gammel og kjent:

Selg barberhøvelen billig og bladene dyrt. Lag bladene slik at de ikke passer i andre høvler. Får du også solgt barberskum som er “spesialtilpasset bladene” – desto bedre..

Når det er sagt:

Canvas er et markert skritt fram i forhold til Fronter. Det er vel verdt å lære seg for studieadministratve og fagadministrative formål. Hva man får ut av et slikt system er mye opp til brukerne. Fronter ble f.eks. i sin brukt på svært ulike måter.

Det er selvsagt uproblematisk å legge mindre faglige bidrag inn i slike systemer dersom man passer på å legge videoopptak, lysarkserier og andre læringsobjekter i eksterne lagre som fDLR (Units Digitale læringsressurser) på

Da begrenses farene for lock-in. Det er lurt å ikke legge alle eggene i en kurv. Det følgende er råd fra Skills Commons der det pekes på problemet med manglende oppløsning (fidelity). En bør eksportere i to formater

  • det felles anerkjente formatet IMS Common Cartridge
  • det proprietære Canvas-formatet

Vi tror her på kombinasjonsløsninger som OsloMet, NTNU og UiT har valgt. Her er det særlig en kombinasjon av LMS og Open edX som gjelder. Mer om det siste.

Legg igjen en kommentar