E-læringens politiske økonomi.

Produksjonen av digitale læreverk har andre teknologiske forutsetninger og følger en annen forretningsmessig logikk enn den tradisjonelle utviklingen fra forelesningsnotater til trykte lærebøker i forlagssystemet. 

Inkrementelt individuelt

Utdanningsinstitusjonene kan legge opp til at man arbeider inkrementelt. Foreleser lager seg en tabell her og en illustrasjon eller øvingsoppgave der i rammen av løpende organisering av egen klasseundervisning. Det skjer uke for uke og semester for semester. Over tid kan dette resultere i læreverk som trykte lærebøker og deres digitale motstykke. En slik produksjonsform har dominert utviklingen av tradisjonelle lærebøker.

Læreren bruker gjerne 3-4 år på å komme i flyhøyde som foreleser og får etterhvert utviklet en samling forelesningsnotater. Dette blir grunnlag for mer omfattende artikler og tekstlige artefakter, – med fortsatt bruk overfor studenter.

Når stoffet er modnet kan lærer inngå avtale med et forlag og skrive ut stoffet som del eller hele innholdet i en trykt lærebok.

Lærer kan nå få oppført sin egen lærebok på pensumlista. Han og hun engasjerer seg i å promotere den overfor studentene. Med passende mellomrom blir boka revidert mer eller mindre i tråd med faglige endringskrav. Da svekkes samtidig bruktmarkedet for tidligere utgaver.

Dette er en individualistisk og individualiserende produksjonsform. Det gjør at man nå har problemer med å digitalisere den.

Digitale produksjonsvilkår

Grensekostnaden er det det koster å produsere og omsette enda ett nytt eksemplar av et verk. Under digitale produksjonsbetingelser er den tilnærmet lik null. Dermed kan brukerne selv forestå denne dupliseringen.

Siden en ikke kan knytte handelen til det fysiske teksteksemplaret undergraves også det kommersielle marked. Dette ble tydelig med den internasjonale økonomiska krisa i 2008 og har preget tekstøkonomien siden da.

Produsenten kan innføre betalingsmurer og irriterende kryptering med dekrypteringsnøkler. Et alternativ er å utvikle portaler som krever brukeridentifisering og betalingsordninger knyttet til allmenn tilgang som en ser i avisbransjen. Medlemsskapet kan også kombineres med avgift på hvert eksemplar.

Konkurransen her er så omfattende at gevinsten sjelden står i forhold til innsatsen. Om en lærer skulle bruke modellen med trinnvis forbedring av forelesningsnotater før en fullstendig utgivelse i f.eks. Canvas, vil han eller hun støte på titalls om ikke hundretalls andre som forfølger akkurat samme bane. De tvinges til å underby hverandre og gevinsten vil tilfalle plattformeieren.

Det meste en kan håpe på er anerkjennelse for god kvalitet. Den pekuniære gevinst er marginal.

Økonomiske modeller

Ikke for det: En blir ikke rik av trykte lærebøker heller. I norsk forlagsbransje får  fagbok-forfatteren 13% royalty mens resten går til forlag og bokhandel som ofte har samme eier. Et vanlig opplag og pris gir kanskje en uttelling på 60-80.000 kroner for 500 timers arbeid, – altså 100-200 kroner pr. time. Om dette skjer på allerede betalt arbeidstid, kan det jo likevel være interessant … Forlaget tar gevinsten mens utdanningsinstitusjonen og studentene betaler gildet.

Når institusjonene innfører sterkere kontroll med hva arbeidstida brukes til (og det gjør de), blir det mer lukrativt å forfølge legitime karrierefremmende tiltak som gir stabil økt inntekt resten av yrkesperioden:

Man avlegger sin Ph.D. og blir førsteamanuensis og jobber med artikkelproduksjon inntil man blir professor. Et framvoksende alternativ er å bli merittert underviser.

Her vil institusjonene utvikle mekanismer som gjør at digital produksjon av læremidler inngår i meritteringssystemet.

Læringsobjekter

Digitale læremidler bygges opp av diskrete komponenter som ofte kalles læringsobjekter. Her er det to viktige endringer i forhold til forelsningsnotat på vei til boktrykk-manus:

  • Å lage læringsobjekter krever samspill mellom flere typer produsenter ut over den enkelte lærer selv: videoprodusenter, illustratører, bibliotekarer, IT-drift, instruktører i digital produksjon osv.
  • Læringsobjekter kan teknisk sett distribueres og gjenbrukes i mange kontekster også før de inngår i  et helhetlig læreverk. De må da lages for slik gjenbruk.
  • Produksjonen er kostbar i tid og penger.

De tre momentene ovenfor tilsier altså en mer utstrakt gjenbruk som produksjonskostnaden så kan fordeles over. Men dette kan vanskelig monetiseres. Kostnadene ved å håndere opphavsrett, betalingsordninger osv. for enkeltstående læringsobjekter er såpass høye at det er enklere og billigere for sluttbrukerne å lage til noe de selv måtte trenge i øyeblikket.

Det oppstår derved en føring for å distribuere læringsobjekter til mange, men med en problematisk betalingsmodell. Dette ordnes nå på to måter:

  • Gratis distribusjon slik vi praktiserer i Bokskapet via Unit’s DLR på http://deling.unit.no basert på Creative Commons-lisens
  • Lock-in i kommersielle repositorer med mange læringsobjekter der en betaler for allmenn tilgang (som i Instructure Canvas) eller pr enkeltbruk (som i enkelte film- og billedrepositorier)

En underliggende angst og sjenanse i akademiske systemer representerer også en ikke ubetydelig motkraft mot å eksponere sine bidrag.

Pedagogisk gevist: Struktur & prossess

Dagens studenter har tilgang til et rikt utbud av læringsobjekter, – ikke minst video i kanaler som YouTube. Her får de i beste fall kun spillelister. For effektiv læring trenger studentene fagdidaktisk begrunnede læringsstier med

  • gjennomarbeidet sekvens
  • variasjon
  • selvtesting, diskusjon og annen interaksjon

Men selvstudier alene viser seg også utilstrekkelige. Det er også behov for løpende, faglig og sosialt begrunnet intervensjon. En trenger en like kontinuerlig analyse og kvalitetsforbedring basert på parallelle intervensjonsstudier. Det skal ikke organiseres av små forskergrupper på utsida av læreprosesseen, noe som ville gi en merkelig utdanningsstruktur og en uetisk overføring av akademisk meritteringsverdi fra dem som utvikler læreverk og intervensjonsanalysene til dem som kun skriver om dette. Intervensjonsstudiene skal være integrert i læringsforløpet som sådan. Vi trenger

  • Å utvikle online-materiale til helhetlige, varierte og gjennomarbeidede sekvenser som krever en stor førsteinnsats.
  • Å gjennomføre og analysere gode intervensjoner som også krever innsats og som skjer på langs gjennom organiserte studier.

Det er slike krav som tilfredsstilles av PISA-modellen.

Institusjonelt grep

En står derfor i en klassisk situasjon der avkastning er avhengig av tidlig og kostbar verdiakkumulasjon. Dette greier ikke den individuelle lærer å stå for alene. Det må derfor løses kollektivt og institusjonelt.

Det er utdanningsinstitusjonen (eller staten) som må forestå grunnlagsinvesteringen i det å utvikle kritisk masse av digitalt læremateriell. Lærebokforlagene har allerede kontroll med større tekstsamlinger. Siden lærere selv må forestå den etterfølgende verdiskapning gjennom løpende fagdidaktiske intervensjoner/revisjoner og den løpende analyse av dem, bør ny produksjon i større grad realiseres av lærerne selv i samspill med digital dokumentfaglig kompetanse.

Verdiskapning og gevinst bør bygges inn i stillingstyper og karriereveier.

Legg igjen en kommentar