PISA-modellen: Systematisk intervensjon/studie

Det er tydelig interesse for PISA-modellen og de læringsorienterte intervensjonene som den legger opp til.

PISA-modellen ble utviklet 2014-2018 av en arbeidsgruppe i MOOCAHUSET under ledelse av dosent Helge Høivik. Se  presentasjon fra 2014 om etablering av tiltaket.

Underveis er den testet i flere kurs og spesielt i anatomi og fysiologi for radiografistudenter høsten 2016 og 2017. Resultatene var gode. I 2015 strøk 1 av 3. I 2017 var det 1 av 60.

Kurset ble utviklet av en større arbeidsgruppe med universitetslektor Kari Gerhardsen Vikestad som redaktør og lærer, og rådgiver Gabi Høium Hurlen som medieredaktør.

Formidling i sosiale medier

Informasjon om dette ble skrevet ut på denne bloggen. Kari videreformidlet det på sin Facebook-konto i jula 2017. På det som normalt er en stille tid gikk besøkstallet merkbart opp. Det har vært fornyet interesse med mange nye sideoppslag i august 2018.

Dette knytter seg til at vi skal kjøre et nytt opplegg for halvparten av de omlag 600 nye studentene ved sykepleierutdanningen. Tiltaket inngår i en storstilt satsning på kvalitetsheving av undervisningsopplegget.

Prosjektet er regulert av en formell avtale mellom Bokskapet ved Høivik og Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved instituttleder Unni Hembre. Den såkalte PISA-modellen er lagt til grunn.

PISA-modellen

PISA-modellen realiserer digitalt pedagogisk utviklingsarbeid som strekker seg 10-år tilbake i tid, ikke minst satsningen på digital læring i Pedagogisk utviklingssenter fra 1998. Da senteret ble avviklet 10 år seinere, ble arbeidet videreført i LATINA Summer School (for Learning And Teaching IN A digital world) 2008-17.

Vi har tatt utgangspunkt i en pedagogisk modell som legger vekt på egenaktivitet og sosio-materialle relasjoner med inspirasjon fra Vygotsky-tradisjonen, Pierre Bourdieu, John Dewey, Donald Schön og andre. I korte trekk:

De som skal lære noe kommer til dette med sin forståelse (forforståelsen), formuleringsevne og ferdigheter. De skal lære noe de ikke forstår, ikke kan gi adekvat uttrykk for og ikke kan utføre.

Den nærmeste intervensjonssonen (Vykotsky) er et sosio-materielt felt som rommer fysisk og virtuell infrastruktur, forståelsesformer og begrepsstrukturer, psyko-sosiale forhold, motivasjon og engasjement, sjangre og retorikk og handlingsmønstre/prosedyrer.

Det omkranser etablert beherskelse og  avgrenses av det studentene kan få til med tilrettelegging og hjelp, men som de altså ikke får til uten slik bistand.

PISA-modellen beskriver her en tekstlig og handlingsrettet struktur og aktivitetstyper i denne som bidrar til at den enkelte lærer og kollegiet samlet sett bedre forstår, avgrenser, strukturerer og arbeider i den nærmeste intervensjonssonen.

Kari Vikestad, Helge Høivik, Gabi Hurlen, Emma Vestli med flere har løpende skrevet og formidlet om PISA-modellen og erfaringer med anvendelsen av den i kronikker, artikler, konferanseinnlegg, og som redaktører og forfattere av PISA-kurset i Bokskapet (https://bokskapet.oslomet.no). Modellen og de digitale læreverkene som er publisert i Bokskapet er gjort fritt tilgjengelig med Creative Commons-lisens Navngivelse, IkkeKommersiell, DelePåLikeVilkår.

Intervensjonsstudier

Å implementere PISA-modellen er altså å anvende et bestemt rammeverk (scaffolding) for å utvikle og realisere systematiske intervensjoner. De som realiserer dette engasjerer seg i samtidig analyse og refleksjon over deres karakter og velegnethet.  PISA-modellen er således en integrert tilnærming til å realisere og studere intervensjoner.

  • Faglærere, redaktører og forfattere utvikler og bruker etablerte ressurser i digitalt læreverk i Bokskapet, dvs. det modellen kaller presentasjoner P og pedagogisk forhåndsprogrammerte interaksjoner I.
  • De samme aktørene utvikler og realiserer løpende intervensjoner som i modellen er kalt pedagogisk organisert samhandling og de analyserer kvalitet av alle leddene P, I og S i det som da er et rullerende intervensjonsstudium (A).

Når vi legger PISA-modellen til grunn inviterer vi alle som skal bidra inn i utvikling og bruk av digitale ressurser og undervisningsforløpene knyttet til dem til også å delta i intervensjonsstudiene.

Å engasjere studenter gjennom observasjoner, spørreskjemaer og intervjuer om deres læringsstrategier, tidsbruk, vanskeligheter osv. er intervensjoner i egen rett som påvirker den praksis man undersøker (Hawthorn-effekt). Det er derfor både modellteoretisk og metodisk ikke ønskelig at det gjennomføres andre og forstyrrende intervensjonsstudier utenfra og “på ryggen av” de intervensjonsstudiene PISA-modellen selv realiserer. PISA-modellen legger i steden opp til et indre forhold mellom design og utøvelse og mellom undersøkelse og refleksjon.

Vi ser det som forskningsetisk mer betryggende at det er de lærere som utøver det krevende utviklings- og undervisningsarbeidet som også kan styrke personlig karrierevei gjennom forskningsartikler og annen meritterende formidling av dette materialet.

Oslo 09.08.2018
dosent Helge Høivik
Bokskapet, Universitetsbiblioteket
OsloMet – storbyuniversitetet

Legg igjen en kommentar