50 digitaliserende årsverk hvert år

Vi står i en betydelig endringsprosess i høyere utdanning. Det er ulike drivkrefter, men i økende grad er dette blitt et spørsmål om produktivitet.

44% av alle tilsatte i UH-sektoren (N=37.489 i 2017, Database for statistikk om høgre utdanning) er tilordnet forskerstigen. Det gjelder stipendiater, postdoktorer, amanuenser, førsteamenuenser, professorer og forskere. Der er det publiseringspoengene som teller.

Vi trenger å flytte noen innsatsfaktorer derfra til digitalisering av undervisning (og digitalisering av forskningen selv).

Ved OsloMet har vi 50 bachelorprogrammer og 30 masterprogrammer. Samlet sett svarer dette til fagstoff som skal dekke 80*2*60 ~ 10.000 studiepoeng. Dersom dette skal digitaliseres innen 2025, slik partiet Høyre programfestet i april, har vi oppstartsfasen + 5 år på oss. Om OsloMet dekker halvparten av jobben innen våre store fag i helse, lærerutdanning, ingeniør- og sosialfag og henter resten fra partnere ellers i landet, må vi digitalisere 1.000 studiepoeng eller ca 100 åpne og nasjonalt rettede digitale læreverk pr år.

40-50 årsverk

Det vil kreve 40-50 årsverk hvert år. Arbeidet må hentes fra det som i dag går til forskning. Omlegging og innovativt utviklingsarbeid er noe annet enn daglig drift og krever det beste vi har. Dette kommer til å prege hele 2020-tallet. Bølgen som har rammet de markedsavhengige tekst-institusjonene treffer også høyere utdanning, men i sakte film..

Det går ikke hvis det bare er forskning som teller. Stillingsstruktur og meritteringsordninger må tilpasses det faktiske behovet.

Slike utfordringer ligger under den politiske kampen om universitetene skal bli markedsorienterte foretak eller ikke. Vi kan digitalisere uten å bli foretak. Men vi kommer til å bli foretak hvis vi ikke digitaliserer.

Legg igjen en kommentar