Hva er vitsen med digitale læreverk & PISA-modellen?

I dette foredraget summerer Fiona Hollands, som forsker på kost/nytte i utdanning ved Columbia University, noen av sine funn fra studier av MOOCs [PDF]:

Dette kan tjene som bakgrunn for en stikkordsmessig oppsummering av målsettinger for Bokskapet ved OsloMet.

Modellen vår går ut på at dagens dominerende samværsform mellom lærer og student i forelesninger utfordres slik at

  1. Lærers forelesning over og kommentarer til digitale skjermbilder i timene flyttes og integreres – via opptak – inn i skjermbildet selv. Forelesning blir da remediert og gjøres tilgjengelig utenfor timene via dynamiske, – interaktive og lett foranderlige – , og (over tid) dypt  gjennomarbeidede digitale læreverk. 
  2. Den da fristilte tid i timene erstattes av at lærer leder allsidige studentaktive læringsformer
  3. Kostnadene ved denne publiseringen med påfølgende revisjoner og omlegging fordeles på flere gjennom nasjonal publisering og ressursdeling.
  4. De nye læreverkene og underliggende læringsobjekter gjøres gratis og åpent tilgjengelig for bruk og gjenbruk av alle.

Her bør OsloMet ha og ta en ledende rolle.

Frihetsgrader og lekenhet

Dette er en modell med mange frihetsgrader når vi gir den praktiske uttrykk.

  • Modellen åpner for et stort handlingsrom som med fordel kan preges av lekenhet.
  • Modellen gir samtidig organiserende form, disiplin og retning til arbeidet. Det er  nødvendig for å  skalerer opp til hundrevis om ikke tusenvis av digitale læreverk og ti-tusener læringsobjekter.

Modellen tar utgangspunkt i dominerende praksis og sikter mot å endre uheldige elementer i denne.

Modellen avgrenser seg også mot det å leke fritt med de pedagogiske tilnærmingene i utdanning slik det formuleres som ideal i noen pedagogiske miljøer, En finner igjen denne tanken i cMOOC (Connectivity MOOC). Det høres besnærende ut, men er ikke praktisk forankret i virkeligheten. Mindre forsøk på ustrukturert opplæring kan jo likevel gi gode bidrag.

PI/SHA-prosjekt i sykepleierutdanning

Et konkret eksempel: Ved OsloMet er det inngått avtale om å legge om undervisningen i det krevende faget anatomi, fysiologi og biokjemi ved sykepleierutdanningen. Det skjer i tråd med Bokskapets PISA-modell. I første omgang gjelder det 50% av kullet høsten 2018. Går det bra, skal det skaleres opp til alle de over 500 studentene høsten 2019. Her kan man ikke legge opp løpet som lek og inspirasjon. Vi må ta et fastere grep.

Bokskapets publiseringslinje

Bokskapet publiserer med tanke på at omleggingene skal gjøres

  • med systematisk utprøving i praksis-basert refleksjon og stringent analyse (reflekterende praksis) og gjerne med bidrag fra utenfra-forskere.
  • med åpning for innsyn med vurdering og forbedring fra større deler av aktørene og læringsmiljøet som helhet, dvs lærerkolleger, studenter, ledere og andre bidragsytere
  • – også med det mål at disse aktørene blir seg mer bevisste sine handlinger,  funksjoner og strategier; og gjennom det tar større personlig og direkte ansvar for læringsutbyttene og sin egen organisering.
  • og for å utvide læreprosessene ut over klasse/kull, institusjon, område og nasjon for å knytte undervisning tettere til andre i utdanning og til arbeidsliv og annen sosial praksis utenfor utdanningsinstitusjonene selv.

Legg igjen en kommentar