Scholarship eller reflekterende praksis i elæring?

Kunnskapssenteret har gitt ut en litteraturstudie basert på et systematisk utvalg forskningsartikler. Den presenteres på OsloMet mandag 4. juni 2018.

Dette er et ryddig arbeid, men bringer jo etter sin natur ikke så mye nytt inn i det omfattende tilfanget fra utredningsgrupper, forskningskonferanser, systematiske framskrivingsstudier og metastudier og offentlige utredninger over 30 år.

Som introduksjon for folk som ikke kjenner feltet er dette nyttig hvis denne målgruppa har tillit til akkurat disse forfatterne og Kunnskapssenteret. Tillit er viktig. Tida er knapp.

Forfatterne henviser til en EU-rapport når de skriver at

students are unique, and so is the way they learn.

Hvis de er så unike i utdanningssammenheng, hvordan kan man da si noe systematisk om teknologi og høyere utdanning annet enn at det kommer an på den enkelte student? Jeg tror en må arbeide med læringskulturer og læringsstrategier. Slike begreper forutsetter en forestilling om likhet og gjenkjennelighet mellom mennesker, ikke en forenklet individualisme. Vi må anerkjenne forskjeller, men først og fremst hva som er likt mellom flere.

Nå er ikke dette uttrykk for noen hovedtendens i rapporten. Men slikt skjerper denne leserens oppmerksomhet. Er dette nok et arbeid med elegante metodeformuleringer over en forutinntatt og synsete stemme?

Jeg synes ikke det. Det er som sagt godt akademisk håndtverk.

Nå er jo det å sammenfatte store mengder trykte tekster basert på visse kriterier som f.eks. publiseringskanal og score på siteringsindsks en viktig del av AI og følgelig prinsippielt av technology in higher education. Dette utfordrer forskerens habitus. Det kunne med fordel vært nevnt som refleksjonspunkt i den noe omstendelige metodeintroduksjonen. Metaperspektiver er fraværende. Det blir spesielt merkbart når en skriver om teknologi som brukes til å bearbeide tekster.

Rapporten har en annen pussighet. Den konkluderer på en måte jeg er sterkt enig i. Samtidig har jeg problemer med å forstå hvordan og hvorfor forfatterne havner der ut fra hva de møysommelig har valgt ut og analysert fra primær- og sekundær-litteraturen.

Kan hende ligger forklaringen i at forfatterne starter med et verktøyperspektiv og der beskriver en rekke formater eller modaliteter for å låne fra deres terminologi. Dette et greit og etterrettelig. Mot slutten av rapporten går de så over til å referere artikler om motstanden mot digitalisering i akademia,

Personlig ville jeg startet med dette og latt det vært rammefortelling framfor metodeutredningen. Uansett hvor vitenskapelig korrekt en opptrer, snakker vi om vinkling og retorikk. Et fenomenologisk utgangspunkt forteller hvor vi er og avkrever handling..

Her fremmer forfatterne på insisterende mer enn refererende måte et ønske om å utvikle utdannings-orientert scholarship.

Dette har vært en populær forestilling i universitets- og høgskole-pedagogiske tenkning. Temaet ble mye diskutert på Pedagogisk utviklingssenter ved OsloMet (tidl. HiO/HiOA). Det er lenge siden uten at akkurat det gjør denne ideen mindre interessant.

Selv mener jeg at vi står i en spenning mellom scientifisering av undervisnings-virksomhet på den ene siden og det praktisk-reflektive på den andre. I beste fall tildekker scholarship-ideen denne striden. En tror kanskje at hvis en kan gjøre digital undervisning om til scholarly virksomhet, så vil akademikerne strømme til. Men det er praksis-dimensjonen de vegrer seg mot. Det er som tendensen i politiet til å sitte i bil og på kontor framfor å gå fotpatrulje i gatene.

Reflekterende praksis er både individuell og institusjonell. Den innebærer en institusjonsforankret ansvarliggjøring for resultatet av undervisningsvirksomhet og av et undersøkende arbeide med å forbedre det.

Den sentrale konklusjon, som jeg altså er enig i, er at undervisere

  • bør være kjent med aktuell forskning om digitalisering av undervisning og undervisningsinstitusjonen
  • være spørrende (inquire) i forhold til egen undervisningspraksis
  • må dele sine erfaringer med dette

I god vitenskapssosiologisk tradisjon bør vi kunne erstatte termen undervisning med forskning i disse sentensene.

Punktene over er hverdagslige, men altså ikke så enkle å realisere i hverdagen. Dette er også sentrale komponenter i det vi har kalt A-en for analyse-delen i PISA-modellen som ligger til grunn for Bokskapet ved OsloMet.

Stridspørsmålet hos oss står nå om det er forskere som ikke selv underviser og ikke lager de digitale læringsressursene som skal drive med – og meritteres for – analysearbeidet, eller om det er underviserne og forfatterne/redaktørene selv.

Jeg tror det siste et helt nødvendig, om ikke annet så for å få brensel til god digitalisering av læringsforløpet. Her peker rapporten i riktig retning uten å trekke de nødvendige konklusjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar