Kommentariatet

PISA-modellen forener flere tradisjoner og perspektiver under en hatt:

  • pågående digitalisering rettet mot nasjonale utdanningsbehov, men også med hensyn til det lokalt institusjonelle og det internasjonale nivå
  • digital tekst- og dokumentlære
  • ansvar for effektiv egenlæring og egen undervisning
    • omvendt undervisning
  • reflekterende praksis
    • læringsanalyse
    • aksjonslæring
    • aksjonsforskning

Dette supplerer, men kan også stå i kontrast til andre måter å ordne seg på.

For å tydeliggjøre dette kan vi støtte oss på en forestilling om kommentariatet. Her gjør vi da et funksjonelt og sosialt skille mellom underviser og kommentator.

  • underviser utvikler, bruker og forbedrer digitale læreverk
  • kommentator kommenterer denne virksomheten selv samt andre kommentatorers kommentarer

Her har vi altså to idealtyper og to typer utøvelse eller iverksettelse

  1. Den praksisbaserte (organiske) digitalt støttede undervisning der underviser
    • produserer og forbedrer/reviderer digitale læreverk
    • analyserer bruk og resepsjon underveis og i bakkant med tanke på forbedring og ny revisjon av læreverket selv samt bruken av det
  2. Den betraktende kommentator (utenfrablikket) som måler, vurderer og ytrer seg om
    • helheten i foregående punkt
    • allerede avgitte kommentarer

Det er gjennomgående slik at utøvelsens punkt 1 er mer arbeidskrevende til lavere lønn, prestisje og til svakere karriereutvikling enn utøvelsen av punkt 2.

PISA-modellen er utviklet for bl.a. å søke å oppheve dette misforholdet når det gjelder undervisning. Modellen åpner seg også for systematiske innspill og analyse (kommentarer) utenfra på to måter:

  • i det løpende arbeid i regi av ansvarshavende underviser(e)
  • i ettertid der undervisningsdata faller i det fri etter en klausulert periode

Legg igjen en kommentar