Helhetlig digital kompetanse=død hest?

Eksponentialfunksjonen som egentlig strekker seg uendelig langt og veldig nær 0 til venstre med ekstremt rask stigning til høyre.

Vi støter noen ganger på et begrep om helhetlig digital kompetanse. Det er en besvergelse.

For å forklare en slik kritikk tyr jeg til to tilsynelatende enkle begrepspar fra matematikken:

  • lineært versus eksponensielt
  • trestruktur (=hierarki) versus nettverk

Den eksponensielle funksjon forklarer hvordan et samfunn kan synes uendelig stillestående. I et historisk sett kort perspektiv skjer det så en rask omstilling eller rettere sagt: Den går uavbrutt raskere og raskere. Dette preger vår tid. Begreper og tankebaner blir hengende etter. Derfor er de raske endringene vanskelige å å begripe.

Trestruktur (hierarki) til venstre, polyhierarki i midten og nettverksstruktur til høyre.

Vi tyr til kjente hjelpestørrelser eller metaforer som skrivebord, vinduklasserom,  søppel- og  verktøykasse for å beskrive digitale fenomener.

Det kommer av at de færreste har studert digital teknologi og det sosio-materielle innenfra ut. Det gir ikke mening for dem om en beskriver mikroprosessorens virkemåte eller programvarenes ulike abstraksjonsnivåer.

Selv hang jeg med til 80286-prosessoren, men falt av og skjønner ikke bæret av hvordan dagens datamaskiner egentlig virker og langt mindre det som skjer i de mest avanserte prosessene som genererer kunstig intelligens. Det er vel en slags trøst at det er det nesten ingen andre som gjør heller.

Abstrakt blokkdiagram for 80286 mikroprosessor

På mobiltelefon og nettbrett har jeg 150-200 apper. Det er minst like mange programvarer på PC-en. Går jeg på nettet på jobben møter jeg 10-talls flere. Jeg forholder meg altså til 4-500 ulike programmer. Gir det mening å kalle det verktøykasse? Den egentlige verktøykassa jeg har i kjellerboden rommer 20-30 deler som avbitertang, hammer og skrujern.

(I parentes bemerket: Hva betyr “å gå på nettet på jobben”?)

Antall programvarer og apper har vokst eksponensielt. Det skjer  også en slags konsolidering. Den drives av de økonomiske gigantene på feltet som Google, Microsoft, Amazon og Facebook, men vi forstår ikke det de lager innenfra-ut.

Men det er mulig å forstå den verdens-modellen de bygger på. De arbeider alle med det vi kan kalle sosial graf. Det er en nettverksstruktur. Teorien for nettverk er bare noen 10-år gammel, men hierarkiske strukturer er godt nok kjent.

Det interessante her er at hierarkiske sosiale stukturer er for stive og bryter sammen dersom de utsettes for eksponensiell endring. Det synes f.eks. godt i en uendelig møtevirksomhet som kaster lite av seg. Svaret da er nettverksorganisering.

Vi kan nå vende tilbake til forestillingen om helhetlig digital kompetansetutvikling. Vi tar for gitt at de 2200 individene i et stort arbeidsmiljø alle forholder seg til 2-300 ulike programvarer. De ordnes hierarkisk i stadig mer findelte grupperinger. Vi kan stille opp en matrise med f.eks. 200 programvarer langs y-aksen og 200 ulike funksjonsbeskrivelser langs x-aksen. Det gir 40.000 celler for hver tenkelig kombinasjon av funksjon (sett av arbeidsoppgaver) og programvare (“verktøy” for å utføre dem).

Det ville være en seriøs øvelse å lage et program for helhetlig digital kompetanseutvikling for en slik matrise – selv om den var stabil. Men den forandrer seg hele tida.


Illustrasjonen viser et utdrag av bredden i digitale tjenester som en får for en billig penge på Amazon Web Services (og fra den kinesiske konkurrenten Alibaba Cloud.. ).

Den eneste måten å henge med, er å utvikle en ferdighet til å leve med forandringer og lære det man kan og skal gjøre mens man gjør det. Dette er en tolkende og kommunikativ ferdighet. En tilegner seg den i snittet mellom utprøving, driftsorientert implementering og kontinuerlige studier og ressursallokeringer.

Siden en slik læringskultur må uttrykke (være instans av) en sosial nettverksgraf, oppstår det spenninger mellom organisasjonens mange behov og de aktørene som av vane eller interesse  ser seg best tjent med å opprettholde egen posisjon i hierarkiet , – og dermed hierarkiet selv.

Vi må lære å fungere i kontinuerlig forandrende nettverk. Det blir aldri statisk-hierarkisk, dvs. helhetlig. Det er som med språk og kommunikasjon, – language et parole – som jo er plastiske fenomener.

Dette er ikke et kompetansespørsmål, som er et lavereordens begrep. Det er et spørsmål om kultur. Vi må spørre:

  • Hva kjennetegner en foranderlig digital nettverkskultur?
  • Hvem praktiserer den – nå?
  • Hva kan lederne gjøre?

Legg igjen en kommentar