Børs og katedral: Modne for oppussing

Det er flere sammensveisede grunner til at utvikling av læremidler nå flytter hjem til universitet og høyskole. Driveren er digitalisering, men vi må være konkrete.

Her et noen momenter:

  • Det at studentene betaler 3-4.000 pr. år for trykte lærebøker er under press. Det inngår i en strid om studiefinansiering. Skal det være gratis? Hvem skal betale? Folk i Frp vil ha studiepenger. Høyre ivrer for gratis pensumlitteratur. Høyere utdanning koster 60-120.000 kronet pr år pr student pluss levekostnader. Lærebøker er en liten del av dette, men rikelig tilgang og kreativ bruk av dem er viktig. Det kan være lønnsomt for institusjonene å ta regninga med å utvikle læremidler tettere på lærerne, studentene og læringen hvis det reduserer kostbart stryk, frafall og feilrekruttering. Desto bedre hvis det også gir økt kunnskap og faglig trøkk i miljøet.
  • Etter sedvane er pensum en tekstsamling som legges til grunn for det kunnskapstilfang som studentene prøves i når de framstiller seg til eksamen. For lærebokforlagene har det her vært viktig å få oppført egne titler.  En har vært opptatt av relasjonen til pensumbesluttere og å rekruttere sentrale lærere som forfattere. Med kompetansereformen som fulgte av Stortingsmelding 42 i 1997-98 skjer det noe viktig. Høyere utdanning blir pålagt å se etter resultat mer enn innsatsfaktor. Output er den kunnskap, ferdighet og etikk som studentene har med seg ut av det formelle læringsløpet. Da kan en ha varierte former for input som hva de skulle ha lest og hørt og erfart i praksisordningene. Den enkelte læreboka får redusert betydning.
  • Ved OsloMet nærmer den årlige omsetningen av læremidler seg 100 millioner, – betalt av studenter og universitetsbibliotek. Forfatterne får 13% royalty av dette og noe går til papirtrykk, mens 70-80 millioner av et slik beløp går til forlag og bokhandel. Gir dette valuta for pengene? Kan vi bruke dem bedre?
  • I PISA-modellen vi bruker i MOOCAHUSET ser vi fordeler av at lærer er dypt involvert i å utvikle læreverket med sine online miniforelesninger (P) og selvtester (I), i samarbeide med studentene som bruker det (S) og og ved å evaluere og forbedre langs disse dimensjonene (A). Dette er velorganisert reflekterende praksis. Her står lærebokforlagene på utsiden. Hva er gevinsten for universitetet ved å invitere dem inn?
  • Lærere og fagmiljø har stor nytte av klikkdata og løpende læringsanalyse. Dette er realverdi som skapes innad i undervisningen. Hvilken innsikt og bruksrett skal interne og eksterne ha her? Hvordan håndtere GDPR (General Data Protection Regulation)?
  • Det finnes nasjonal og internasjonal allmenning med fri tilgang til læreverk og til læringsobjekter, dvs. korte forklarende videoer, animasjoner og stillbilder. Publisering i Bokskapet skjer på Creative Commons-lisens Navngivelse, IkkeKommersiell, DelePåLikeVilkår.
  • Det skjer en dreining i meritterings- og karriere-systemet i høyere utdanning. Det faglige personalet må dokumentere pedagogisk utviklingsarbeid for å få tilsetting og opprykk i akademisk stilling. Her er professorat inkludert. En kan godkjennes som merittert lærer og får fordeler av det.
  • Ved OsloMet kan det gis status som merittert lærer til 10 kolleger pr år. De får 35.000 kroner i ekstra lønn pr år gjennom resten av yrkeskarrieren. Det slår også ut i pensjon når den tida kommet. Instituttet der de jobber får en engangsbevilgning på 100.000. Dette supplerer og kan godt konkurrere med 13% forfatterroyalty på læreboka. Om den selges for 400 kroner i 1500 eksemplarer fordelt over 5 år blir det 0.13x 1500x 400/5 = 15.600 kroner pr år.

Hva kan forlagene gjøre når verdiøkning langs mange dimensjoner skjer internt i universitetet? Samtidig går jo også transaksjonskostnadene ned. Som i andre bransjer der digitaliseringen slår inn kan en se for seg flere strategier. Her er fire elementer:

  • Konsulenten. Forlagene bidrar til faglige verdiøkning gjennom forlagsredaktørenes virksomhet. Dette kan betales som annen konsulentvirksomhet og skjer allerede i form av stykkpris i det åpne markedet for copy-editing, språkvask o.l.
  • Grossisten. Et digitalt læreverk består av mange læringsobjekter som settes sammen og integreres i læringsstier og oppslagsverk. I Bokskapet skiller vi f.eks. mellom digitale læreverk (læringssti) og digitale håndbøker. Det er her et nasjonalt behov for høykvalitets læringsobjekter som kan gjenbrukes i flere sammenghenger og der inntjening kan skje gjennom institusjonelt abonnement.
  • Megleren. Relasjonen mellom høyere utdanning og arbeidsliv kan bli mer effektiv og givende.  Mellom offentlige utdanning og store offentlige aktører i helsevesen og grunnskole er det faglige møtepunkter og praksisordninger. De kan lett bli for stive i dag og kunnskapseffekten blir for lav pga travelhet. Kanskje kan det kuttes i en snakkesalig møtekultur? Her bør en undersøke hvordan nye relasjoner kan utvikles basert på “omvendte prinsipper” der en bryter opp og setter sammen igjen kommunikasjonsformer som digitale dokumenter, sanntids digital interaksjon og stedsbundet ansikt-til-ansikt-kommunikasjon.
  • Billett – ikke bokhandel. I musikkbransjen har inntektene forskjøvet seg fra det å selge lydopptak til det å selge billetter til live-konserter. Folk betaler for stemningen. Forlagene kan kanskje organisere verdiøkende arrangementer og møter. I økonomisk teori er dette å betrakte som verdinettverk og verdiverksted istedenfor verdikjede. Dette organiseres i dag av den akademiske konferanseindustrien. Deltakerne betaler noen tusen kroner for å delta, for meet-and-greet med faglige kjendiser og kanskje få eget meritterende paper på trykk.

Lærebokforlagene må ta dette inn over seg. De bør være varsomme med en hovedstrategi for å dyrke nærhet til universitetene med den hensikt å påvirke pensum for slik å selge bøker til studentene. Maktforholdet er i endring.

Men forlagene kan spille en viktig rolle i den omleggingen vi er midt oppe i. Det vil kreve dristighet, nytenkning – og kanskje større grad av beskjedenhet?

Børs og katedral er modne for oppussing.

Legg igjen en kommentar