Hva PISA-modellen (ikke) er

PISA-modellen har navn etter de fire elementene presentasjon, interaksjon, seminar/samhandling og analyse. Modellen er laget for reflektert praksis som bl.a. innebærer at

  • de fire leddene P, I, S og A er like viktige
  • leddene står i gjensidig avhengig (indre) forhold til hverandre
  • intet ledd tas ut eller omdefineres

Meritterende reflektert praksis

Reflekterende praksis er en vitenskaplig tradisjon med etablert litteratur og kvalifiseringsregimer, – bl.a. Ph.D. samt professional doctorates.

I mangt svarer det siste til de offentlige  kvalifikasjonskriteriene til førstelektor-opprykk i Norge.

Det er godt sammenfall med nye krav for å bli merittert lærer og med kommende krav til undervisningskompetanse i karrierestigen 1.amanuensis/professor.

En kan kanskje tolke dette som at argumentene for 1.lektor/dosent-veien fra noen år tilbake har slått inn. Man ser og tar til seg at vi trenger å satse på innovasjon og utviklingsarbeid i undervisningen.

Det er også mye som tyder på at en vil bygge de to karriereløpene sammen til en. Ph.D. er i praksis blitt skolifisert med fokus på metodekrav og sjangerbeherskelse mer enn vitenskapelig originalitet. De færreste doktorgrader tilfredsstiller kravet om å flytte forskningsfronten. Graden kan nå åpnes for sterkere preg av det som god 1.lektorkvalifisering har vært.

Idehistorisk

I moderne tapning har reflekterende praksis  vært utviklet av Dewey, Levin, Schön, Agyris m.fl.

Denne tradisjonen kan bl.a. føres tilbake til striden mellom Feuerbach og Marx og i særlig grad til Aristoteles’ distinksjon mellom epistêmê og technê. Den ble satt i skyggen av platonikerne og senere av kognitivismen hos Decartes,

  • As the concept of technê develops, the role of reflective knowledge is emphasized. Whereas technê is associated with knowing how to do (epistasthai) certain activities, epistêmê sometimes indicates a theoretical component of technê. Then it is associated with understanding (gnôsis). (Stanford Encyclopedia of Philosophy)

Reflekterende praksis er en erkjennelsesform som konkretiseres i det anvendte:

  • Praxis (from Ancient Greek: πρᾶξις, translit. praxis) is the process by which a theory, lesson, or skill is enacted, embodied, or realized. “Praxis” may also refer to the act of engaging, applying, exercising, realizing, or practicing ideas. This has been a recurrent topic in the field of philosophy, discussed in the writings of Plato, Aristotle, St. Augustine, Immanuel Kant, Søren Kierkegaard, Karl Marx, Antonio Gramsci, Martin Heidegger, Hannah Arendt, Paulo Freire, Ludwig von Mises, and many others. (Wikipedia: Praxis (process))

P-I-S-A

De fire elementene i PISA-modellen er

  • Presentasjon (P) : Korte videoer, tekst, stillbilder, PDF-filer, lydopptak osv som kan erstatte eller supplere forelesninger.
  • Pedagogisk Programmert Interaksjon (I):  Online quizzer, læringsstier, faglige spill, simuleringer o.l. som studentene løser på datamaskin alene eller i grupper.
  • Pedagogisk Organisert Samhandling / sosialt samvær / seminar (S):  Gruppearbeid, øvelser under veiledning, framføringer, miniforelesninger, ekskursjoner, sanntids diskusjoner, studentdrevet produksjon, publisering og samskriving (f.eks. diskusjonsforum,  egne bidrag til blogg/wiki, digital fortelling, ebok), felles utviklings- og forsknings-aktiviteter osv. Studenter  ha forberedt seg i det digitale læreverket (P og I) for å få adgang/tilgang . Dette kontrolleres og S er altså ikke åpent for alle.
  • Analyse (A): Vi spør: Hva skjer egentlig når studentene jobber online og offline? Hvordan kan vi lage bedre tekster, oppgaver, videoer og opplegg generelt? Hvordan kan studentene lære bedre? Den som analyserer arbeidet og dets resultater er også den som står ansvarlig for forbedringene i neste omgang. Betraktende og ikke-deltakende forskning (utenfra-blikket) kan inngå som  supplement.

Undervisnings- og FoU-modeller

PISA-modellen avviker fra andre viktige måter å forstå og organisere kunnskapsformidlende systemer. Vi kan skille mellom ulike kombinasjoner:

  1. [PISA] der de fire leddene utføres omforent av de samme aktørene (PISA-modellen).
  2. [PI] – [SA] der det gjøres et skille mellom utvikling av det digitale lærestoffet på den ene siden og undervisning/analyse på den andre. En blanding av presentasjon og interaksjon utvikles og selges f.eks. som pedagogiske spill av kommersielle aktører. I en variant av dette ([PIA] – [S]) tar en ekstern leverandør av innhold seg også av analyse basert på studentgenererte klikk-data. En kan og ha ulike leverandører av P (spillelister, videorepositorier) og I (selvtestbatterier).
  3. [PIS] – [A] der det gjøres et skille mellom lærer-forfatter som både utvikler lærestoff og gjennomfører samlinger mens forskere gjør analysearbeidet.
  4. [PI] – [S] – [A] der en organiserer digitalt forfatterskap av læringsressurser, faktisk undervisning og forsking som tre skilte aktiviteter. En variant av dette kunne være [P]-[IS]-[A] der en bruker ferdige spillelister, men der lærer selv utformer flervalgsspørsel og gjennomfører samlingene.

Det finnes også flere varianter, men det er den fjerde modellen som dominerer nå:

  • Kunnskapsbedrifter utvikler (digitale) læreverk og utdanningsspill
  • Lærere underviser
  • Forskere analyserer undervisningen og utvikler den pedagogisk tenkningen

PISA-modellen integrerer altså første og tredje ledd inn i det andre ledd, – på undervisningskvalitetens premisser.

Titler under arbeid i Kladdeboka våren 2018

En kan spørre: Hvilken plass og rolle har hver aktør i den sosiale organisering av arbeidet? Hva er karakter, andel og omfang av de goder de tilegner seg gjennom det? Aktørene kan altså godt kommunisere og på andre måter samhandle, men det er den faktiske ansvars- og rolle-deling og de maktrelasjoner dette uttrykker som har størst betydning.

  • Forlagene er organisert med tanke på å sikre inntekter fra studentene som betaler for lærebøker. Forlaget søker å knytte til seg pensumbesluttere og enkeltforfattere og genererer pekuniær kapital.
  • Forskerne er organisert med tanke på å innfri institusjonelle og individuelle forskningsambisjoner målt i publiseringspoeng (registrering i Norsk vitenskapsindeks – NVI) som er en form for kulturell kapital.

I PISA-modellen i alternativ 1 blir resultatene fra arbeidet gjort tilgjengelig i allmenningen etter god skikk i FoU-arbeid. Utøverne kan også bygge opp eget karriereløp gjennom ulike former for merittering:

  • Lisensieringsbetingelsene for titlene i Bokskapet er laget slik at alle kan bruke P- og I-ressursene fritt og i tråd med Creative Commons-lisensen ikke-kommersielt, navngivelse, dele-på-like-vilkår. PISA-modellen åpner således for gjenbruk også i alternative måter å organisere dette på.
  • Analysedata fra A faller i det fri senest 3 år etter publisering. Før det ligger bruksretten hos utøveren.
  • Konkrete samarbeidsprosjekter med forlagsbransje og andre kunnskapsinstitusjoner om nye produksjons- og samspillsmodeller.

Prinsipp og pragmatikk

En kan altså finne handlingsteoretiske, erkjennelsesteoretiske og etiske dimensjoner i PISA-modellen. Det er også et viktig praktisk argument for denne.

Mange slår til lyd for at offentlig undervisning skal være gratis og åpent tilgjengelig på nett. Det betyr at digitale læreverk også må være det, slik rektor Curt Rice argumenterte for på Kopinor-konferansen i februar og slik partiet Høyre vedtok på sitt landsmøte i april 2018. Høyre har som mål at dette skal være på plass i alle fag i 2025,- dvs. etter knappe 8 år

Ved OsloMet har en 50 utdanningsprogrammer på bachelor-nivå, 28 mastergrader og 6 Ph.D.-er.

Om en holdet praksisperioder og vanlige seminarvirksomhet utenfor og så regner 2 år med organiserte kurs i samtlige programmer, har en altså (50+28+6) programmer a 2 år a 60 studiepoeng ECTS (European Credit Transfer System). Dette gir mer en 10.000 studiepoeng som skal digitaliseres eller mer enn 1.000 poeng pr. år om en skal innfri Høyres ambisjon.

Nå kunne en tenke seg at andre institusjoner dekker opp for 60% av dette. Det blir likevel nok igjen, for å si det slik. Å digitalisere 400 studiepoeng eller 40 kurs a 10 poeng pr år vil kreve solid innsats i størrelsesorden 8-12 årsverk som er omtrent det samme antall millioner pr år. Hvis en regner 7 deltakere i snitt hvert år av et treårig løp i hvert av 6 Ph.D.-programmer og 5 stillinger, utgjør det til sammenlikning over 150 årsverk pr år.

I MOOCAHUSET regner vi 400-500 timers utviklingsarbeid pr 10-vekttalls kurs for gode online læreverk til omvendt undervisning, – kan hende mer, dvs 50 timer pr vekttall. Der er online-delen stipulert til 1/3 av tida på totalt 300 timer, dvs 100 timer. De øvrige timene fordeles på samvær og stille lesning eller studentdrevet kollokviearbeid.

Det kreves 2-4 videopresentasjoner og 6 -12 interaktive øvelser pr time som må til for å holde interessen oppe, dvs omlag 300 videopresentasjoner a 3-5 minutter (15-20 timer totalt) og 800-1000 preprogrammerte øvelser.

Etter våre beregninger krever digitalisering av 10.000 studiepoeng 250-300 årsverk. Mye vil avhenge av profesjonell organisering, lagånd og fravær av byråkrati. Fra et rent produksjonmessig synspunkt vil det være formålstjenelig at lærere i betydelig grad utvikler dette selv i rammen av vanlig tilsetting og kvalifiseringssystemer. Et slikt arbeid bør altså gi god uttelling hva gjelder merittering.

Dette kan godt kombineres med kommersielt utviklede bidrag av P og I.  Men det fordrer nok både at prisen til institusjonene er konkurransedyktig med innomhus produksjon i det nasjonale nettverket av utdanningsinstitusjoner, og at klikkdata for analyse disponeres der.

Dette vil også kreve kvalifisert organisering og ledelse. PISA-modellen omfatter derfor også bidrag fra dokumentfaglig kompetanse i universitetsbiblioteket og fra lokal ledelse for studieprogram og på instituttnivået. En må samarbeide med andre aktører som (ved OsloMet) organisert opplæringsvirksomhet (OsloMet Akademiet), digital pedagogisk rådgivningstjeneste (DigIn), driftsmiljøer (IT-avdeling) med brukerstøtten der (BIT) og andre.

Hvordan måle hvilken modell som er “best”?

De ulike modellene kan vurderes opp mot hverandre på nøytral grunn ved å se på

  • studenttilfredshet f.eks. på studiebarometre
  • læringsresultater (karakterfordeling, snitt og median)
    • nasjonale prøver
    • lokal utvikling over tid

Illustrasjonen nedenfor (ref: ) gjenspeiler spenninger som oppstår når det dominerende forskningsparadigmet møter praksisfeltet innad i utdanningene.

dosent Helge Høivik 10.3.2018

Legg igjen en kommentar