Å lede der de(t) trengs

Dagens utfordring:

Forelesningsnotatene er overført til skjerm, men ikke foreleseren.

Han og hun står ved siden og snakker om det som står der. Nå kreves det at de selv går inn i skjermen via videofilming og lydopptak. Da blir forelesningen som helhet digital og kan brukes fleksibelt og mer uavhengig av tid og sted.

Noen forelesere synes det er fint og kaster seg ut i det.

Mange nøler.

Det er som med overgang fra teaterscene til stumfilm og fra stumfilm til lyd. En må beherske et nytt medium. Få får det til på dag en. Man må øve seg.

Lærere kan også være urolige for å miste kontroll:.

  • Hvis jeg er på video, trenger de jo ikke virkelige meg til å forelese lenger.
  • Kanskje sier jeg noe dumt. Hva vil kollegene si?

En stor fordel med å digitalisere forelesningen er å bygge opp kollegabasert og studentnær kvalitetsutvikling. PISA-modellen og Bokskapet er forsøk på å få til dette. Lærere deltar i et øvelses- og utviklingsrom der de oppnår kontroll over egenforandringen med hensyn på digitaliseringens krav.

Det er over 800 lærere ved OsloMet. En kunne kanskje tro at problemet løses ved inspirerende kursing. Det er en umulig oppgave. Vi har prøvd i 30 år. Den viktigste forklaringen på det går slik:

Overgangen fra forelesning live til forelesning på boks er en kjernefunksjon i digitalisering av undervisning. Det berører strukturen i utdanningsinstitusjonen med konsekvenser for forelesningens karakter, timeplan og rombehov, jobbutforming og didaktikk, – og ikke minst ledelse.

Endringer på dette nivået vil ikke skje hvis det ikke er et praktisk og daglig  lederansvar. En må gå foran som eksempel og med organisatoriske tiltak i forlengelsen av det: – Slik gjør vi det her. Endret lederatferd i linja gir umiddebar effekt.

Legg igjen en kommentar