Kompetansenivåer

Jeg lurer i blant på: Hva er det spørsmålet om IKT- kompetanse i høyere utdanning egentlig handler om?

Er det korrekt å si at vi her ser to hovedtilnærminger til digitalisering?


Altså..

  • ENTEN er digitalisering en femte ferdighet  og et trekk ved arbeidet. Den skal således inngå i arbeidsbeskrivelsen til så godt som alle som jobber ved UH-institusjonen. Alle må kunne det vesentlige for å gjøre sin del av jobben.
  • ELLER så er digitalisering en støttetjeneste for de fleste og en aktivitet for de få. Det betyr at lærere og administratorer kan forvente at “noen andre” gjør oppgavene av digital karakter og at de selv fortsetter omtrent som før.

Jeg tror at tida er moden for en sakte og stegvis bevegelse fra den siste til den første forståelse.Det betyr at vi med fordel kan differensiere i kompetanser og ferdigheter som alle skal besitte.  Jeg tenker meg grovt sett grupper:

1) FOR ABSOLUTT ALLE

Det første er kunnskap (know-what/know-why) og ferdigheter (know-how) som tilsatte  skal ha inne. Dette gjelder

  1. grunnleggende og popularisert forståelse av digitalisering som fenomen
  2. hovedtrekk i infrastruktur og digital portefølje så vi kan snakke meningsfullt sammen om dette når vi beskriver hva vi vil oppnå og hva som ikke virker
  3. operativ ferdighet med de aller viktigste systemene som informasjonssystem, søk/gjenfinning, utskrift, Office med epost osv, filsystem lokalt og i sky, sikkerhet osv

2) FOR DE FLESTE INNEN EN JOBBKATEGORI

Det andre er særegne brede ferdigheter som følger ulike typer jobber. Forelesere må kunne gjøre det – altså forelese – på nett og ikke kun “live”, de må håndtere LMS og digitale læreverk og forholde seg til digitalt eksamenssystem og sosiale plattformer som studentene bruker. For ikke å definere seg selv ut må de kunne dette så godt at de kan inngå i 1.linjes støtte til studentene, men det forutsetter selvsagt en mye bedre 2. linje enn i dag som de selv kan støtte seg på. A la DigIn.  Folk i administrasjonen må kunne administrative systemer og ha dypere kompetanse på Office osv.

3) Superbrukere, spesialister, sær(skilt)e formål ..

Det tredje er allmenne, men dyperegående kjennskap. Det kan gjelde produksjonsferdighet for å lage avanserte digitale læringsobjekter, ferdighet i å utvikle digitale læreverk og helhetlige løsninger i LMS tilpasning (“konfigurering”) av ulike systemer (bl.a. Office 365).


Om miljøet i stort blir enige om dette eller noe lignende, kan en slik felles forståelse legges til grunn for å lage ganske sammensatte, helhetlige og langsiktige kompetanseutviklingsprogrammer.

En kan med fordel bruke samarbeidsmetodikk som er velkjent når en ønsker å trekke med flere i strategiarbeide.

Det viktigste, tror jeg, er at UH-institusjonens sentrale ledelse fronter at digitalisering blir del av jobbbeskrivelsen – og så begynner å konkretisere hva det betyr.

Å definere kompetansenivåer er del av en slik øvelse. Så bør ledere demonstrere viljen til å lære seg det de krever av andre.

Legg igjen en kommentar