Forlagstendenser: Nye relasjoner

Det skjer ting i forlagsbransjen.

I Dagsavisen 10.02.18 intervjues forlagsredaktør Daniel Andersen om hvorfor han sa opp stilling som dette i Cappelen Damm [html].

Begrunnelsen fikk form av pamfletten Brev til ledelsen:

  • Da jeg sa opp jobben min som redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm, spurte de tidligere sjefene mine meg om grunnen. Sannheten er at det var mange grunner, veldig mange. Her er ca. 200 av dem.
  • Cappelen Damm er i utgangspunktet et godt forlag med en sterk skjønnlitterær redaksjon. Men jeg reagerte på hvordan forlaget utviklet seg. Det ble altfor mange løkkeskrift-romaner og altfor mye penger som gikk til å lage dårlige bøker.

Cappelen Damm har vokst seg stort ved å kjøpe opp andre forlag. Det har nesten 30% av omsetningen av bøker i Norge. I 2016 var dette ca 880 millioner kroner hvorav 2/3 fra norsk og oversatt skjønnlitteratur.

Andersen kritisere forlagets satsing på kjendiseri og underholdningslitteratur. Han likte dårlig at forlaget ga ut Märtha Louises første englebok og den populær-erotiske romanserien Calendar Girl 

En større omorganisering i Cappelen Damms avdeling for skjønnlitteratur ble stoppet da 18 av forlagets sentrale forfattere uttrykte sin bekymring. Andersen sier det samme og at han ikke lenger hadde tillit til direktørene og at alle omorganiseringene var like dårlige alle sammen:

  • Underholdningslitteraturen tok stadig mer plass, på bekostning av skjønnlitteraturen. Det er ikke bra for norsk kultur.

Han peker på at

  • Forlagene utgir stadig flere bøker. Oppmerksomheten blir spredt på så mange titler at man ikke lenger får jobbet ordentlig med den gode litteraturen. Det blir mer press på redaktørene. Og hvis hver redaktør må utgi for eksempel tre bøker mer i året, gjør det noe med kvaliteten på den enkelte tittel.

Produksjonspresset gjorde det stadig vanskeligere å få rom for nye forfattere. De nye forfatterne trenger en annen type og mer tidkrevene oppfølging enn de etablerte og  det blir mindre tid til denne viktige jobben hvis hver redaktør må gi ut flere bøker.  I dette er Daniel Andersen opptatt av generelle utviklingstrekk i forlagsbransjen:

  • Målet er ikke å skape en kontrovers, men å starte en samtale om hvordan norsk forlagsbransje kan bli bedre.

Direktør Tom Harald Jenssen i Cappelen Damm svarer (i epost til Dagsavisen) at fremtidsplanene deres knapt skiller seg fra andre forlagshus. En vil fortsette med å forene kontinuitet og utvikling . Som før gjelder det å skape tillit og lojalitet mellom forfattere og forlag. Han tematiserer det bl.a. til antall titler og det han kaller verktøyene i det redaksjonelle arbeidet:

  • Utgir vi for få eller for mange titler innen en sjanger?
  • Hvor lenge jobber vi med en tekst før forfatter og redaktør mener den er ferdig?
  • Hvordan forholder roman x seg til resten av forfatterskapet?
  • Hvordan arbeider vi med backlist?
  • Er vi offensive nok i rekrutteringen, burde vi rekruttere annerledes?
  • Er det forfattere vi burde følge opp tettere?

Blikk inn i en truet bransje

Andersens skrift gir et lite blikk inn i hvordan det skjønnlitterære markedet endres. Det skyldes almenne kulturelle trekk, men særlig presset på fortjenestemarginene. Noen drivere for dette:

  • Forfatterskap og det redaksjonelle bidrag er arbeidsintensivt. Redaktørene blir relativt sett dyrere mens royalty er presset.
  • Tekniske produksjons- og distribusjonskostnader går ned av samme grunn og særlig pga digitalisering.
  • Økende intenasjonal konkurranse, også for mindre språkområder, i det flere behersker engelsk og der oversettelsesarbeidet rasjonaliseres og på noen områder automatiseres

Jeg kjenner ikke tallene fra Norge. Men i USA ble en langvarig reduksjon i papirtrykk-jobbene tydelig forsterket gjennom kriseårene 2008-13. Antall stillinger i aviser, tidsskrifter, trykkerier, forlag, bokhandler og postkontor gikk raskt ned. Men det som gjaldt digital tekst gikk opp. For hver ny digitsl jobb forsvant to fra bransjer som var basert på papirtrykk.

I MOOCAHUSET er vi opptatt av faglitteratur og da særlig det som skjer med læreverkenes karakter og rolle. Her må en særlig ta hensyn til disse trendene:

  • Det skjer en sjangermessig forskyvning fra skrift og stillbilder i de statiske (papirbaserte) dokumentene til de dynamiske og interaktive multimediale uttrykk. En ny muntlighet med lavere skuldre er trolig på vei inn.
  • De digitale læreverkene blir tettere integrert i den indre strukturen i det løpende faglige arbeidet mellom lærer og student i rammen av undervisningsinstitusjonen. Det kan fremme undervisningskvaliteten.
  • Det en kunne kalle kvasi-vennligheten i didaktiserte tekster kan erstattes og suppleres av dypere personlige og levende relasjoner mellom student og lærer. High tech kan føre til high touch.
  • Det er press på royaltymodellen for faglitterære forfattere som jo ofte er lærere. Forlagene betaler dem 13% av det forlag og bokhandel (ofte med samme eier) får inn på salg til lærernes studenter. La oss si at  10 lærere skriver hvert sitt kapittel i et læreverk som selges til 500 nye studenter for 400 kroner pr stk. Da vil hver av dem motta  2.600 kroner brutto for dette pr år. Det blir kanskje 30 kroner timen første året. Men det å skrive lærebøker bidrar ikke til forskerkarrieren.
  • En kan nå regne med at innovativ undervisning som merittert lærer vil bety mer. Ved OsloMet vil fagmiljøet til en merittert lærer mottar en engangssum på 100.000, mens læreren selv får 35.000 kroner ekstra lønn pr år i alle etterfølgende år. Dette vil knyttes til digitalisering. Prorektor for utdanning, Nina Waaler, har sendt klare signaler i denne retning.

Her kan spørsmålet om forlagsredaktørens rolle som veileder og rådgiver bli stilt like skarpt som det Daniel Andersen gjør når funksjonen blir presset på tid:

– Er det verdiøkende bidraget fra forlagets redaktører verdt den prisen som studentene samlet sett betaler for lærebøker?

Det en lærer tjener på bidrag til forlagenes lærebøker er stort sett småpenger. Unntak fra dette er når kostbare læreverk settes på statarisk pensum for store studentkull.

Nå åpnes det et alternativ der en utvikler og bruker digitale læreverk som del av planmessig og kollaborativ forbedring av undervisningen. Som merittert lærer får en trolig bedre betalt for dette samt større anerkjennelse gjennom yrkeskarrieren. Krav til pedagogisk ferdighet blir nå også tydeligere i kriteriene for professor-opprykk

En må derfor regne med en dreining i produksjonsmodellen for læreverk i høyere utdanning. Utdanningsinstitusjonene vil integrere produksjon og bruk av læringstekstene langt tettere i den faglige utvikling av både studentenes og lærernes kompetanser. Lærebokforlagene må tilpasse seg dette.

Når produksjonsmodellen endres kommet også den tradisjonelle forretningsmodellen  under press. Dette vil forhåpentligvis drive fram nye, mer regningssvarende og mer læringsfremmende relasjoner mellom utdanningsinstitusjoner og forlagsbransje.