Truet identitet? JA!

En stadig tilbakevendende diskusjon – gjen-gangeren – i digitalisering av høyere utdanning kan spisses i et enkelt spørsmål:

Er digitalisering bare et verktøy (og derfor ingen trussel mot meg og min måte å være på)?

Jeg tror at mange som svarer ja ser et utvendig forhold. Man ser en teknikk som ikke i vesentlig grad berører lærernes arbeid. Det er et tillegg som håndteres av teknikere, – en tjeneste for  lærerne. Det er således et pedagogiserende syn. Det didaktiske grep synes fristilt fra materielle betingelser.

De som svarer nei ser og lever dette som innvendig eller organisk relasjon. En forstår digitaliseringen som i den greske termen techne der … techne and ars referred less to a class of objects than to the human ability to make and perform…. (https://en.wikipedia.org/wiki/Techne) Dette er en sosio-materiell forståelse.

Det sosiale er betinget og strukturert av materielle artefakter og prosesser, men også motsatt slik at det sosiale gir opphav til nye oppfinnelser og utviklingstrekk. I sin tur opphever også de sine rammebetingelser. Det slående (og i negativ forstand varmende) eksempel er forbrenningsmotoren. Den er bare et verktøy som altså under våre sosiale betingelser truer det økologiske grunnlaget for samfunnslivet. Vi må forstå det for å gjøre noe viktig med det.

Det langsiktige spørsmålet om maskiner kan oppnå menneskelig intelligens, og deretter raskt overskriden den samlede kognitive kapasitet i verden, er reelt og viktig. Men ikke nå. Mer aktuelt er det om digitaliseringen truer meg og min jobb. Forstyrrer det mitt livsprosjekt?

Svaret er ja på to ulike måter:

  • Digitalisering spiser jobber. Se etter bank- og postkontor på gateplan! De og funksjonærene har forsvunnet. Detaljvarehandelen tok over. Den er på sin side under press fra online bestilling og betjent eller ubetjent tilbringertjeneste fra grossist.
  • Digitalisering endrer jobber. En varierende andel av oppgavene innad i mange jobber kan utføres bedre, sikrere, billigere og ofte mindre kjedsommelig ved å digitalisere. Da vil vi samtidig endre og restrukturere det i dem som fortsatt krever menneskelig bidrag.

Mange knytter egen identitet til arbeid og arbeidslivets relasjoner. Denne selvopplevelsen og selvforståelsen, – denne konstitusjon av Selvet -, kan derfor trues av digitalisering. Det skaper angst. Den som vil lede an i digitaliseringsprosesser på en god måte, må ta dette inn:

Ja! Det vi driver med kan true folks selvfølelse og identitet fordi vi engasjerer oss i å endre arbeidsbetingelsene og arbeidsoppgavene som de holder kjært.

En kaster folk blår i øynene om en underslår det. Det hjelper ikke med støttekontakt.

Vi må hindre at disse endringene blir byråkratiske ovenfra-ned-tiltak.  En må ta kollegiet på stort alvor. En tiltror at det er robust nok til å greie – og finne glede og bekreftelse – i felles egenforandring. Men dette er intet te-selskap. Akademikere er individualister på sin hals.

We are not dumbing down. Spørsmålet er: Hvordan drive smarting up?

 

 

Legg igjen en kommentar