Ute av fjernkontroll

Jeg liker skaukaffe.

I min ordbok betyr det grovkvernet kaffe, friskt vann fra bekken, en bålkjele og bål. Det tar tid.

Først må en godt inn i skauen og finne en tørr plass ved en granlegg. Så hentes passe med vann i bekken og stein til en bålring. En samler kvist og kvas og grasstrå til flere lag med stigende antennings-temperatur, –  først tørrgress, neverspon og bark, så småkvist og dernest de større.

Det tar tid å få kok på vannet. Når det bobler skal kjelen av varmen og i med et par never kaffe, – ingen finmåling der i gården. Fint med en kroket kjepp. La det få trekke seg svart og godt og sterkt: Snart er kaffen klar. Her finnes ingen fjernkontroll.

Herrlig!

Det er ikke som å gå på kaffehus i Metropolen. Det kan også være trivelig, men er noe annet. Og det betales: 70 kroner for en kopp og rundstykke med geitost til.

Dette er en lignelse. For slik er det med digitaliseringa også. Dessverre et det for få som lager skaukaffe. De bor i by og får det servert på vei til jobb slik at det meste en selv skal gjøre er å ha i sukker og annen smaks-topp. Og røre litt rundt.

Forskjellen er at det ikke betales. “Noen” koker kaffen og smører rundstykkene som om de var underjordiske, – ute av syne og budsjettet.

Her må en velge.

Enten må utdanningsinstitusjonene betale for tilrettelegging, drift, veiledning, brukerstøtte, opplæring og dandering – eller så må lærere gis tid til å lære seg å lage det hele for egen hånd. En blanding er bra. Med 1.000 lærere og desto flere kurs blir det mer enn en skål.

Kaffen koker seg jo ikke sjøl?

Legg igjen en kommentar