Myten om elæringens ubrukte ressurser

Innen høyere utdanning støter en i blant på en myte:

Det finnes en skjult og uhorvelig mengde flinke og arbeidssomme kolleger i sektoren  som kan det der med elæring. De har alt for lite å gjøre. Grunnen er at de ikke er koblet sammen med alle digitaliseringsoppgavene som står i kø.

Som ett tiltak tenker man seg da at det trengs et kontaktpunkt slik at de som ikke kan digitalisere egen undervisning har et sted å gå for hjelp. De som bemanner et slikt kontaktpunkt skal vite om disse andre som kan det, så de kan utstede henvisninger dit. Da skal alle de dyktige, men ledige hender og hoder kobles til de faktiske behovene i organisasjonen.

Man kan jo håpe..;-)

De som får til å lage digitale løsninger gjør det av en enkelt grunn: De jobber knallhardt med å lære seg det og så gjøre det. Derfor har de også hele tida oppgavelister langt oppover veggene.

Bare et verktøy

Myten har rot i en bestemt forestilling om at digitalisering er å forstå som bare et verktøy. Det  går slik:

Enhver akademiker kan i grunnen digitalisere undervisningen. Det er jo det samme som før, men med et annet verktøy. Det de  trenger er å få vite om det rette digitale verktøyet. Da kan de lære seg det. Litt henvisning og en kort demonstrasjon er nok.

Men de kan ikke lære seg det sjøl. Allerede der skurrer det. Hvis det er så enkelt, må vel folk kunne håndtere dette på egen kjøl?

Den som har arbeidet med digitalisering noen år eller noen tiår vet at dette er tull. Det digitale er en ny og automatiserbar notasjon som ligger til grunn for store forandringer av sjanger og retorikk, dokumenttyper og dokumentsamlinger av alle typer faglige og administrative tekster. Digitalisering er sensorer og avansert gjenkjenning og bearbeiding av komplekse mønstre. Digitalisering betyr nye og lavere tyngdepunkt i organisasjonshierarkiet med vekt på grupper og tverrgående samarbeid.

alle nivåer er dette annerledes enn i det papirbaserte univers.

Digitaliseringen er også slik innrettet at den spiser egne barn. Det som gjaldt i går er foreldet i morgen. På intet område er slagordet om livslang læring så treffende som i det digitale feltet.

Digitalisering løser ikke pedagogiske og faglige problemer. Den er ikke årsak til mindre stryk og bedre karakter. I seg selv skaper den heller større distraksjon.

Forvandle og forsterke

Digitalisering må heller forstå som en forsterker slik at det dårlige blir enda dårligere og det gode kan bli enda bedre.

For å bli bra fordres en dyptgående endring av didaktikk og organisering. I særlig grad kreves forandring av den akademiske institusjonens væremåte og dens kulturelle klima. En må stille større krav til studentene, kolleger og ledere – og bistå hverandre – i likeverdige relasjoner som nettopp ikke går ovenfra-ned. Det er blant annet dette kulturendringen går ut på. Det er ikke nok å sette strøm på gamle løsninger.

Forestillingen om et kontaktpunkt eller senter som skal koble de som ikke kan det med en antatt falanks av arbeidsledige kolleger som kan det, er naiv om ikke amatøristisk.

Vi kan erstatte denne med forestillingen om nettverksnoder som selv er operative. Heldigvis begynner denne forståelsen å spre seg. Slike noder kan bidra til teknologisk, organisatorisk og kulturell endring.

En enkelt node dekker ikke behovet til tusen lærere! Den dyktige leder (skrives det) evner å identifisere nettverksnoder som lykkes, og støtter dem så de styrker seg og sprer gode erfaringer til andre.

Det må få gro.

 

 

Legg igjen en kommentar