2020 blir vannskillet i norsk elæring

Over flere tiår har det vært en langsom utvikling av digital kompetanse og praksis i fagstabene i høyere utdanning.  Korona-empidemien i 2020 kan vise seg å bli det store vannskillet.

Vi kan dele elæring i en opptakt 1980-2020 og så perioden post 2020.

Her er en kort gjennomgang av ide- og erfarinfsgrunnlaget over flere tiår som nå møter en ny virkelighet.

Ildsjelene

Før korona-epidemien hadde et sted mellom hver femte og tiende lærer gjort digitalisering av undervisning til sitt eget faglige og profesjonelle anliggende. For de øvrige har det vært et nødendig – og mange ville nok også si unødvendig eller plagsomt – pålegg fra institusjonenes ledelse.

Før vi har fått satt oss ordentlig inn i det forrige kommer de med et nytt system ..

Det har vært en gjennomgangsmelodi.

I tilbakeblikk kan vi forsøksvis periodisere det som kan vises seg å være en ganske lang oppstartsperiode. Det var da grunnlaget og tankeformene utviklet seg som nå blir konfrontert med virkeligheten i stort omfang.

1980-1990: IBM PC

Personlige datamaskiner, som altså ikke kostet mer enn at de kunne kjøpes på lokalt kontorbudsjett eller for hjemmet, kom med IBM PC og Apple II 1980-1990. De ble brukt som elektriske skrive- og regnemaskiner med Wordstar og Visicalc, – seinere Wordperfect (1979), Word (1983) og Excel (1985). Dette har vært den gjennmgående bruksmåten fram til i dag. Brev og internpost har riktignok blitt erstattet av epost.

Dette var også  perioden for frittstående læreprogrammer på diskett og seinere CD-ROM. Nasjonal datapolitikk førte til en kort og rask utvikling av minimaskinmiljøet Norsk Data som viste seg å bli en feilinvestering. Lokale nettverk (Novell) tok over.

Den grunnleggende industripolitiske forståelsen for universitetens bruk av Norsk Data har levd videre.

1990-2000: Internett

Internett ble konsolidert (med TCP/IP-protokollen) 1. januar 1983. De første årene var preget av få forfattere og mange lesere.  Nettleseren Mosaic kom i bruk fra 1993 fulgt av Netscape året etter. Microsoft snudde sin forretningsmodell på hodet med Internet Explorer i 1995.

Dette er også perioden for virtualisering av nettskyen med Amazon i spiss. Et lite firma, Instructure, bygget sitt LMS Canvas på dette grunnlaget. De tok opp kampen med det dominerende Blackboard i USA og vant med ca 30% markedsandel.

Fronter, som ble startet av Roger Larsen og Ragnar Hadland i Norge i 1998, ble tatt i bruk av mange og kjøpt opp av forlagsgiganten Pearson i 2008.

2000-2010: LMS

I perioden blir Internett et skrive/lesemedium for mange. Det fikk fart med iPhone og Android (2007). Internett tar gradvis over som kommunikasjonskanal for fjernsyn (YouTube, serier) og radio (podcast).

UH-institusjonene satte opp sentra og støttegrupper for elæring med utgangspunkt i nettpublisering i HTML-format og lokale LMS (Learning Management Systems) som Fronter og IT’s Learning.

Sentrale myndigheter gikk også inn med infrastruktur. Det videreførte en industrielt preget teknisk og teknokratisk forståelse av elæring.

Det skjedde i samspill med early adopters på hver institusjon, – de såkalte ildsjeler.

2010-2020: Marked eller allmenning?

Den tekniske logikk for elæring fikk gjennomslag – og løp ut i sanda  – med eCampus-prosjektet 2012-2016. Dette førte til en revurdering og en administrativ reversering av den teknologiske linje. Ildsjelene skulle ut og studieadministrasjon inn.

Den administrative logikk satte seg gjennom top-down rundt felles innkjøp av markedsleder Canvas fra Instructure. I parallell med dette ble Fronter kjøpt tilbake til Skandinavia av den andre store LMS-aktøren i Norge, IT’s Learning (2015). LMS-et ble konvertert til nettskyen. Educause kåret det som beste system internasjonalt kort etter valget om omlegging til Canvas i Norge.

Internett får grunnfunksjoner som gjør det til lyd- og video-kanal for høyere utdanning,

Markedsorienteringen er nå utfordret av at Instructure er blitt spekulasjonsobjekt for amerikansk finanskapital ved Thoma Bravo. Det er voksende opposisjon mot at private monopoler kan utnytte sin tilgang til klikkdata og analyse via kunstig intelligens. De lærer mye nytt om høyere utdanning mens universitetene betaler for å gi bort egne rådata til dette.

Korona-krise

I mars 2020 stenges så dørene til UH-institusjonene over hele verden. Med ett slag må alle legge om til nettbasert undervisning.

Eldre og nyere kommunikasjonsløsninger som Adobe Connect, Microsoft Teams og  Zoom blir tatt i bruk over en lav sko. Zoom er brukervennlig og kan lett kombineres med alle andre nettorienterte løsninger, f.eks. gjennom LTI – Learning Tools Interoperability.

I løpet av dager har Internett og brukerne vist seg fra sin beste side: Det flommer over av spørsmål, tips og kollegahjelp. Det viser kraften i felles egenlæring.

Hva nå?

Vi vil overkomme den første hektiske perioden som preges av tre oppgaver: Å lære seg bruk på no time,  å få systemene til å virke under stor belastning og å avvikle eksamen våren 2020. Etter det kommer en ny type utfordring.

Epidemien vil forbli en trussel inntil det er utviklet effektiv vaksine, – tidligst i 2021. UH-sektoren må ta inn over seg at undervisning på distanse vil fortsette på et høyt eller relativt høyt nivå i lang tid. Det blir mest sannsynlig permanent.

Det vil avdekke langsiktige utfordringer i dagens modell. Det at hvert enkelt universitet “eier” sine studenter og får betalt pr stk står nok for fall. Hvis ingeniørutdanningen på OsloMet gir bedre online tilbud i konstruksjonsfag enn NTNU på Gjøvik, vil studentene ta emnet i Oslo selv om de bor ved Mjøsa. Og omvendt. Vi får ny dynamikk.

Det vel å bra å bruke bildetelefoni med mange tilstede som i Zoom, Teams og Connect. Men det kommer en tid når det blir for enstonig og flatt. Det er jo ikke det å se eller høre hverandre som i seg selv befordrer læring. Underviserne må beherske mediet.

Det løses ikke teknisk eller studieadministrativt. Det løses heller ikke pedagogisk. Disse tre perspektivene er nødvendige, men utilstrekkelige.

Dette kreves  en ny kultur for digital faglig virksomhet med  fingerspitzgefühl. Ordet er avledet av det tyske Fingerspitzengefühl. Det betyr finfølelse, – at man har evne til å sette seg inn i mennesker og situasjoner og handle riktig ut fra denne følelsen (Store Norske Leksikon).

Den presise frasen for dette er god læringsledelse: Fagstabene står overfor oppgavene å utvikle ny og faglig basert læringsledelse under digitale vilkår med støtte i en digital faglitteratur.

Det kan bli bra hvis det skjer med forankring i lærernes og studentenes felles og samlede interesse.

Åpne digitale læringsressurser

Det er meningsløst om mange lærere skulle lage hver sin online forelesning om ulike temaer for de lukkede undervisningsrom. Det er  fint med 2-3 litt ulike video-presentasjoner med introduksjon til blodomløpet,- ikke 2-300. Det forutsetter åpen og lett tilgjengelig nasjonal publisering.

Snart vil studenter og andre med god rett kreve høyere faglitterært nivå i tekstene og presentasjonsformatene de skal lære av. Undervisere vil gi seg i kast med profesjonell håndtering av  billedmediet slik stumfilmskuespillere måtte ta grep om lydopptak da lydfilmen kom.

Det er heldigvis ikke så vanskelig. Mange er blitt kameravante med mobilelefonene fra Apple, Samsung og Huawei (fra 2007).

Samlingsutvikling og kuratering av slike ressurser er en bibliotekoppgave. Der har man noen hundre års erfaring og ti ganger så mange kvalifiserte ansatte som i digitale hjelpetjenester. Det er og blir strid om innflytelse for fagenes versus institusjonenes forvaltere.

Hvis det lages nytt online lærestoff bare der det er hensiktmessig og det satses på gjenbruk der det er mulig, blir det rom for å utvikle god og fremragene læringsledelse under digitale betingelser. Det skjer med lærer som faglig autor/itet.

 

 

Legg igjen en kommentar