Hva er GREIA med Canvas-plattformen?

100 sideoppslag på 6 dager på en liten blogg demonstrerer en viss interesse for et sært emne, – evaluering og permanent drift av Bokskapet ved eller utenfor OsloMet. [HTML].


Det har fått meg til å grunne mer over saken. Hva handler denne diskusjonen og disse stridighetene egentlig om? De kan kanskje forstås slik:

  • Kunnskapsøkonomien er blitt en (digital) plattformøkonomi. De digitale løsningene flytter ut i skyen der de lander på en eller annen plattform. Den som eier eller kontrollerer plattformen er Konge. Salg av tilleggsprogrammer skjer via den.
  • Plattformen samler metadata om oppførselen der. Det omdannes av AI til nye kunnskapsprodukter som selges som det eller pløyes inn igjen i plattformen for å optimalisere den med tanke på ytterligere salg og fortjeneste.
  • I høyere utdanning er det nå skarp rivalisering om kongeriket. Det gjelder globalt. Her er det særlig Google, Blackboard (med IBM), Microsoft og Instructure som markerer seg:
    • Google Classroom er et reklamefinansiert LMS med 40 mio brukere og er tett integrert med Kahn Academy som Google finansierer. Kjøres på infrastrukturen Google Cloud.
    • Microsoft bygger seg opp strategisk med LinkedIn Learning på Azure og er diskret støttespiller for Open edX med sine over 40 mio brukere.
    • Instructures Canvas med 20 mio betalende brukere har detronisert Blackboard. Hver seg har de begge om lag 30% av dette markedet i USA. Begge kjører på AWS.

Canvas er nå spesielt interessant i Norge fordi dette systemet har fått UNIT (tidligere Uninett) som viktigste salgskanal. 80% av UH-institusjonene er med på den leken. Årsaken, tror jeg, er en blanding av tre ting:

  • Som del av en bredere ideologisk høyrebølge i Norge har man ønsket markedsløsninger. Det er nedfelt i nasjonal digitaliseringsplan.  Da legges det mindre vekt på å analysere forretningsmodell hos tilbyderne.
  • En teknisk – i motsetning til sosio-teknisk og sosio-tekstlig – forståelsesramme har ført oppmerksomheten mot smørbrødlister av funksjonalitet. Hvem som har ledertrøye på av leverandørene skifter kontinuerlig når det gjelder dette. Slike lister diskriminerer dårlig.
  • De som har forestått produktvalget har ikke tatt inn over seg kraften i global plattformøkonomi.

Barberhøvel, blader og såpeskum

Canvas er utviklet for profittmaksimering der UH-institusjonene og studentene betaler for moroa.  Hovedmekanismen for dette er som salg av barberutstyr:

Selg høvelen billig, men ta godt betalt for barberblad og skum.

Canvas har hatt en omsetning på rundt US$ 200 mio (230 mio i 2019) basert på avgift for nyinstallasjoner og årlig lisensavgift for 20 mio studenter. For hver student betales altså en årlig systemleie på i snitt 7-8 dollar (70-80 kroner). Dette er barberhøvelen.

På denne plattformen selges det inn ulike typer utvidelser eller apper. På EduAppcenter er det f.eks. oppført ca 400 av dem [HTML]. 30 er åpne og gratis.  For over 90% av dem må man som regel betale tilleggslisens. Det kan foreligge gratis demoversjoner også.

Prisene oppgis sjelden. Ta kontakt! … LucidChart for å lage diagrammer er et unntak. Det koster 1.000 kroner i året pr bruker i business-versjon. Det er sikkert mindre pr student på institusjonsavtale.

Instructure skal ha andeler av disse kjøpene eller de kjøper opp og leier ut selv. Det er her fortjenesten ligger.

Derfor har det vært spekulert tungt i Instructure på børsen i USA gjennom 2019. Selskapets investorer går nå til avstemming den 13.02.2020 for å plugge et salg av selskapet for US$ 2 milliarder.

Oppkjøper er kapitalfondet Thoma Bravo som forventer 30-40% avkastning (ROI – Return On Investment). Rundt 1/4 av dette  pløyes tilbake i utvikling av plattform og kjøp og integrasjon av nye app-er. 3/4  er dividende til eierne.

Instructure må altså årlig tjene inn US$200+ mio (som før) pluss 40% av US$ 2.000 mio, dvs totalt omlag US$ 1 Mia ellrr 10 milliarder norske kroner. Med 20 mio betalende studenter må samlet årlig lisens opp fra under 100-lappen til 500 kroner eller mer. 3-400 kroner pr student er overføring fra UH-sektoren til kapitaleierne. Hvis man stevner fram som nå vil altså OsloMet om noen år betale minst 10 mio pr år til Instructure hvorav 7-8 mio et profitt til eierne der. (Jeg tror man kunne brukt de pengene, spesielt på nasjonalt og skandinavisk nivå, bedre med større vekt på kompetanseutvikling og grounded utvikling av funksjonalitet som så spres som Open Source.)

For å få til dette er Canvas konstruert for å holde på kundene gjennom høye exit-kostnader (switching costs). Det skjer gjennom tett integrasjon av studieadminstrasjon (LMS – Learning Management System) og CMS (Content Management System) og et sinnrikt utviklet system for å holde på kundene på andre måter. Det kan minne litt om casinoene i Las Vegas: Lett å komme inn, men krevende å komme seg ut igjen. Døra er fortsatt der, men vanskelig å finne.

Faglærere og studenter avleverer sitt faglittetære stoff, sine oppgavebesvarelser osv inn i systemet. Det gjør det kostbart å skifte leverandør. Instructure kan utvikle kunnskapsprodukter på grunnlag av de milliarder av klikkdata som genereres fra dette.

Det vil være naivt å tro at UH-institusjonenes studieadministrative ledelser er upåvirket av den økte makt og innflytelse dette kan gi overfor egen institusjon.

Voksende motstand

Det er voksende motstand mot dette regimet:

  • Høivik, Helge: Canvas er et strategisk feiltak .. Khrono 31.12.2019 [HTML]
  • Vartdal, Ragnhild: Nederlandske rektorer ..(støttes av UiO-rektor Stølen) 11.01.2020 [HTML]
  • Egeland, Jon Olav: Datakjempene stjeler våre liv. Dagbladet 11.01.2020 [HTML]

Canvas-modellen fremmer ikke deling

Den lille videpresentasjonen nedenfor illustrerer hvordan Canvas-modellen generere fortjeneste til eierne, men er til hinder for arbeidsdeling og utveksling av ressurser i akademia.
Et miljø på en institusjon kan f.eks. ha glede og nytte av et tilleggsprogram og være villig til å betale for det. Men dersom andre institusjoner skal bruke det den første institsjonen har laget på denne måten, må de selv skaffe seg de samme utvidelsesprogrammee.
Det er bedre å ta utviklingskostnadene med slike tillegg på spesielt utviklingsbudsjett eller ved crowd-sourcing, dvs. at flere institusjoner går sammen om å betale en leverandør for å lage en løsning. Resultatet blir så delt kostnadsfritt til alle. Dette er prinsippet for Open edX.

Legg igjen en kommentar