Hva PISA-modellen er og ikke er.

MOOCAHUSET søker svar på et betydelig analytisk og metodisk problem: Hva er riktig aggregatnivå for å analysere og forbedre undervisningen under digitale betingelser?

Det har vært kritikk av to forhold:

  • fritt fram for det de mest ivrige ildsjelene driver med, – hver for seg
  • studieadministrasjonens bidrag i linja med å “sette strøm på papiret” (digital eksamen, Fronter)

Etter 20-30 års forsøk langs disse veiene, må en kunne slå fast at det ikke gir særlig læringsgevinst.

I Norge er vi nå i ferd med å rulle ut et nytt LMS (Canvas). Det kan se ut som om institusjonene her kombinerer de to linjene:

  • Canvas skal sikre sterkere og enklere studieadministrativ kontroll. En markedsfører med metaforen middelalderborgen (sentral konfigurasjon) omgitt av landsbyen og markene rundt.
  • Canvas skal på samme tid være åpent i alle retninger for plug-ins og digitale tillegg, dvs ressurser som er fint å ha og frivillig å bruke

Canvas-utrullingen har ikke formulert noen alternativ institusjonsmodell eller spesifikke problemer som Canvas skal løse. I likhet med mange andre kommersielle systemer finnes det samtidig et pådriv (affordance) mot å lagre og låse inn læringsobjekter i systemet (lock-in).

MOCCAHUSET bygger på en annen tilnærming og forståelse.

Digitalisert gestalt – ikke baby-steps

Vi tror at digitalisering gir effekt når en re-designer det sosiale systemet og utvikler ny institusjonskultur. Dette fordrer systemisk grep. Det er orientert mot gestalt (helhet) mer enn inkrementelle forandringer (baby-steps).

Tilnærmingen er nedfelt i publiseringsmodellen for Bokskapet og i PISA-kurset som forener opplæring med praksis med bruk av Open edX. En utvikler og reviderer digitale læreverk basert på tette tilbakemeldingsløkker og analyse. Vi utvikler kompetansen hos aktørene med definerte ferdigheter og roller. Modellen realiserer følgeforskning basert på aksjonslæring og aksjonsforskning. Hovedutfordringer og hovedmål er knyttet til, men ikke begrenset av

  • utvikle evnen til egenlæring (intrinsic motivation & ability)
  • redusere prokrastinering (utsettelsesadferd)
  • utvikle funksjonell samhandling med praksis (bl.a. for å utvikle nye praksisordninger)
  • utvikle mer, rimeligere og bedre formativ evaluering
  • redusere kostnadsdrivende summativ evaluering (sensur)
  • bedre informasjon og markedsføring av utdanninger gjennom online (mini)kurs, som bl.a. skal bidra til å redusere frafall første studieår

Sosiale roller og dokumenter i nettverk

Vi definerer digitale læringsdokumenter som

  • digitalt kompendium for 30 studentarbeidstimer (1 stp) eller mer. Her vil det digitalte materialet direkte engasjere studentene i ca 10 arbeidstimer supplert av sakte lesing (dyplesing) og ulike samværsformer.
  • digitalt læreverk som støtter 90 studentarbedstimer (3 stp) eller mer, dvs omlag 30 timer studentarbeid med læreverket

For utvikling av slike nye digitale læreverk og kompendier skal det være en fagredaktør, som regel faglærer, og – ofte – en medieredaktør. Fagredaktør er ofte emneansvarlig (faglig leder) for det aktuelle emnet, men trenger ikke være det.

Fagredaktørene kan med fordel inngå i nettverk seg imellom. Det koordineres av en læringsleder (studieleder) eller kan skje i rammen av særskilte programmer som 1.lektor-program, program for merittert lærer, grunnkurs i UH-pedagogikk o.l .

Læringsleder bør ha en nestleder med spesielt ansvar og kompetanse innen CMS  og LMS. CMS står for Content Management Systems som Open edX, BIBSYS’ DLR (Digitale Læringsressurser) og FILM.HIOA.NO. LMS står for Learning Management System som Fronter, ITS LEARNING, Blackboard og Canvas. På denne måten kan en revidere studielederrollen slik at en får fram dens dynamiske karakter, og plasserer den inn i en helhetlig digitaliseringsprosess rundt læring, undervisning og formell kompetanseutvikling.

Firkant og trekant

Vi kombinerer struktur og prosess i form av en læringsstruktur og en kursutviklingsprosess med fire komponenter. Dette er eksempel på dobbelt-sløyfet læring (double loop learning):

  • Digital Presentasjon, som erstatter og supplerer vanlig forelesning
  • Pedagogisk programmert Interaksjon der studenten samhandler dialogisk med datasystemet (gjennom enkle quizzer til full-skala statistisk basert AI)
  • Sosial Samhandling der studenter og lærerer interagerer med hverandre i sanntid F2F eller via nettet
  • Analyse av de tre foregående momentene med bruk av samfunnsvitenskapelig metodologi, klikkdata og statistisk basert maskinlæring (AI – Artificial Intelligence)

Analysedelen er kritisk, dvs den etterprøver og leter etter forbedringsmulighet i P,  I og S som så realiseres i neste iterasjon (revisjon) av det faglige tilbudet. Vi studerer i denne sammenhengen karakteren av læreverket som et delområde av dokumentvitenskapen. Her er arbeid med kvalitetskriterier sentralt. Se mer om kriterier.

Samtidig må den egne studiepraksis også gjøres til gjenstand for analyse, – til studieobjekt. Det gjelder både lærer og student. På samme måte som med læreverket retter vi altså fokus mot studenten og kvalitetsheving av studentbidraget, og like parallelt, på læreren og lærerbidraget. Vi definerer her både student og lærer som lærende. Det å lære og undervise sees som to sider av samme sak.

Læreverk (dokument), lærer og student inngår i tre gjensidige relasjoner med hverandre. De omskriver eller rammer inn PISA-modellen, – en firkant innskrevet i en  trekant.

Firkanten P-I-S-A (Collaboration erstatter Samvær/Samarbeid på engelsk) omskrevet av og “driver” samspillet i trekanten T-S-D (lærer-student-dokumet)

Vi ser for oss at denne strukturen gjentas et antall ganger med N lærere og M læreverk. Sammen inngår de i et nettverk av personer og dokumenter- dvs. en sosial-faglig graf. Det helhetlige ansvaret for uavbrudt forbedring og videre kvalifisering av lærer og fagredaktør samles altså i en nettverkskonstruksjon (fagkollektivet) som koordineres av læringsleder.

En eller flere fagredaktører (emneansarlige/lærere) har ansvar for ett eller flere læreverk under en læringsleder (tidl. studieleder) som koordineres i et nettverk av aktører og dokumenter.

Dette skal gi en dynamisk struktur med lavt tyngdepunkt og tett tilbakekobling mellom studentopplevelsen og settet av institusjonaliserte tilbud.

Metodisk kombinerer vi harde og myke fakta, som karakterer, tidsbruk, opplevd læringsutbytte, “impact” (eks.: UiT setter læreverk i Bokskapet på sin pensumliste), endringer i jobb-krav/jobb-design m.v.

PISA-kurset

Vi utviklet PISA-kurset for bruk av Open edX høsten 2016 og har gjennomført det 3 ganger i 2017 med nær 80 deltakere. HiOA-Akademiet har satt opp en ny gjennomkjøring våren 2018. Her tilbyr MOOCAHUSET et internasjonalt tilbud.

Det er et oppstakskrav til PISAkurset at deltakerne forplikter seg til 50 timers engasjement av teoretisk og operativ karakter og at de arbeider proaktivt, dvs. i tråd med PISA-modellens engasjement i å redusere utsettelsesadferd. De skal lage et kompendium eller læreverk. Alle forutsetninger bør være avklart med egen leder. Det er en fordel om flere går sammen om å lage læreverket.

De 50 timene rekker til å komme igang, men en må regne med ytterligete 50-100 timers innsats for å utvikle noe som kan brukes overfor studenter. Et digitalt kompendium har et omfang som støtter minimum 30 timers studentarbeid (1 studiepoeng) hvorav ca 10 timer med online-virksomhet med selve materialet.

For å lage online-materialet bør en beregne tid til 20-30 korte videogrammer a 3-5 minutter og 40-100 PPI-et (quizzer ol). Dette tar gjerne 100-200 timer i produksjonstid. Et digitalt læreverk som støtter minimum 90 timers studentarbeid (3 studiepoeng)  representerer 2-4 ganger så mye produksjonstid.

PISA-kurset er altså selv en helhet som gjenspeiler den metodiske og undersøkende karakteren til PISA-modellen og MOOCAHUSETS siktemål.

PISAkurset taper sin karakter hvis det deles opp i enkeltkomponenter, – f.eks. et minikurs kurs om flervalgsspørsmål for seg, et annet om grønnskjerm og PowerPoint for seg osv. Vi får her spørsmål om vi ikke kan dele opp PISA-kurset i et rent operativt kurs om “hvordan man gjør det” som skilles fra stoffet om “hvorfor man gjør det”. Vi ønsker ikke å gå inn på dette.

Vi støtter altså ikke en inkrementell modell der faglærer lager en og en video med PPI-er mens et kurset pågår og slik at studentene får nye drypp hver uke. En må ha helheten ferdig (nok) til at hele undervisningsløpet kan kjøres. Først da summerer man opp og analyserer erfaringene for å gå løs på det lage en ny, revidert utgave.

Det er både prinsippielle og pragmatiske grunner til en slik tilbakeholdenhet fra MOOCAHUSETs side:

  • En oppsplitting i operative minikurs uten samtidig med omlegging av helheten i den didaktiske modellen er faglig og pedagogisk kontraproduktiv og konserverende.
  • Man individualiserer og opprettholder en kultur som tenderer mot manglende innsyn og kvalitetsforbedrende erfaringsutveksling og kritisk analyse.
  • Tilnærming med små inkrementelle endringer mens et kurs pågår krever erfaringsvis et omfattende brukerstøtte-apparat som overfor 10-tallls og 100-talls lærere kan gripe inn og  “redde” ting som ikke virker og som “skulle vært ferdige i går”. Det eksisterer ingen slik kapasitet og utsiktene for å få det på plass er svake.

På disse premissene er lærere og andre med grunnleggende digitale ferdigheter svært velkomne til å ta PISA-kurset og publisere resultatet i Bokskapet.

Deler gjerne resultater, men ikke produksjonskapasitet

Det bør føyes til:

I MOOCAHUSET ser vi også nyttige sider ved en trinnvis og LMS-orientert tilnærming. Mange kan ikke legge inn den arbeidsmengden som trengs for en større didaktisk omlegging. En trenger joogså å organisere klasser og deres løpende aktiviteter med oppgaver, innleveringer, tilbakemeldinger osv. Det læringsadministrative dominerer. Spørsmålet har for oss vært om dette behovet tilsier en omfattende omlegging av LMS nå.

At en også lager digitale læringsobjekter som video og quizzer uke for uke kan fungere dersom en har gode fellesløsninger for gjenfinning og bruk av dem,

MOOCAHUSET deler selvsagt gjerne resultatene fra arbeidet i form av læringsobjekter o.l. Det er egen arbeidstid og kompetanse vi må prioritere på tilnærminger som vi tror gir bedre langsiktig resultat.

 

Legg igjen en kommentar