Løva og skinnfellen

Statsledelsen er ikke tilfreds med tempoet i digitalisering av høyere utdanning.

I flg et Khrono-oppslag https://bit.ly/34FuHRq sier de to statsrådene for hhv digitalisering og UH-sektoren at ikke bare må

– universiteta og høgskulane utdanne mange fleire IKT-teknologar, men kanskje like viktig, tilpasse utdanningane slik at dei leverer det arbeidslivet etterspør.

Det er vesentlig at

– IKT-kompetanse vert ein integrert del av alle utdanningsløp. Både i dei ordinære studieløpa, men også i etter- og vidareutdanning.

I klartekst:

Dere har ikke levert i den nye runden med pedagogiske sentre og Canvas-satsning. Få opp dampen!

Meldinga er også loud and clear om en annen sak: Ikke mer penger. På dette siste punktet er det kanskje en liten justering. Det er jo dumt å ostehøvle ned det man spesielt ønsker å satse på.

Det blir bevilget noen midler gjennom DIKU. Jeg forhåndsvarsler: Det kommer heller ikke til å hjelpe. Når midlene er brukt opp vil skuta fortsette som før.

Hva med OsloMet?

Jeg mener at OsloMet er av de bedre i klassen. Men alle som vil kan se at mye av remediene forblir til utvortes bruk.

For de av oss som har utviklet og holdt kurs i elæring for noen tusen lærere, adminstratorer og studenter gjennom åra, er det en uomgjengelig erfaring:

Kurs virker ikke..

Hadde det vært snakk om å lære seg språkføring eller modeller, kan kursingen funke. Men de forandrer ikke gjennomorganiserte praksiser. Det skjer ved å gjennomorganisere dem på nytt.

I kombinasjon med andre grep har kurs sin misjon. De gjelder altså først og fremst organisasjonsutvikling på studieprogramnivå. Det ser vi på PISA-kurset vi har holdt for 120 kolleger i Bokskapet. Det har resultert i 20 online digitale titler, nær det dobbelte på gang, men kun punktvis omlegging av undervisningspraksis. Det har også lært oss at vi arbeider i et faglitterært felt med stort behov for bibliotekets dokumentfaglige kompetanse. Det har også lært oss betydningen av langvarig og gjensidig forpliktende samarbeid mellom operative ledernivåer og den digitale publiseringsvirksomheten.

Det er studieprogrammene som må endres samlet sett.

Halvfullt eller halvtomt?

På dette punktet har vi kommet langt i radiografi ved OsloMet. Dessverre brukes dette mot oss av  våre gode kolleger i andre deler av organisasjonen:

Dere driver bare med helsefag!

Hvis det var meg, ville jeg sagt, som blir sagt fra de mange miljøer utenfor OsloMet som vi samarbeider med:

Jeg har sett og hørt så mye bra om det dere har fått til. Hvordan gjør dere det?

Nå medfører bare-helsefag-argumentet ikke riktighet. Det er fake news.

Det andre argumentet er at det vi publiserer har så lav kvalitet. Det medfører heller ikke riktighet. Noe er av høy kvalitet, noe av middels kvalitet og noe har lav kvalitet. Viktigere: Vi har en eksplisitt og virksom modell for kontinuerlig kvalitetsheving.

Fler argumenter har man ikke utenom det lett religiøse og faglig meningsløse at alt må skje i Canvas.

For egen del lå erfaringene og resultatene i Bokskapet til grunn for et engasjement ved NTNU. Kolleger der ville gjerne lære av våre grep. Og omvendt.

Skjea i ei anna hand?

Derfor tror jeg tida har kommet for å si at intern rivalisering og misunnelse må ta slutt. Dette er ikke et 0-sums spill.

Vis respekt og samarbeidsvilje overfor andre og deres innsats. Ikke bruk “samarbeid” som metode for å ødelegge dine partnere. Det er jo så enkelt:

Skal vi ikke dra sammen? Vi på vår måte, – dere på deres? Og så undersøke om vi kan finne overlapp og vinn-vinn-løsninger?

Dette går igjen som forløsende ord på møtene vi har hatt med kolleger og venner fra sør til nord dette året.

Her må lederne, – ikke minst de oppover i organisasjonene -, være framoverlent og se sitt eget ansvar for at det blir samarbeid – ikke krangleisme – av IKT-satsningen.


Illustrasjonsbilde fra Bokskapet:

 

Legg igjen en kommentar