Baktanker, #UHDig19

Skriver her på vei over fjella fra digitaliseringskonferanse som var vel forberedt av rektoratet ved Universitetet i Bergen og DIKU.

På tampen av de to dagene 17.-18. oktober 2019 var det gruppesamtale med oppsummering av egne inntrykk og hva vi har med oss hjem av tankegods. Jeg var mett og gikk heller bort til Lille Lungegårdsvann som i sjelden generøsitet speilte en skyfri himmel. Folk koste seg på benkene og jeg med dem. Tid for oppsummering.

Studentinnspill

Flere studenter, blant dem Julie Iversen og Nikolai Klæboe, var dyktige bidragsytere på konferansen. Det ga arrangementet en lettere og livligere tone, som også gode møteledere slo an. De to holdt innledning om studentperspektivet.

De pekte på den svake koblingen mellom plattformgleden i høyere utdanning, som jo speiler en designfilosofi som er 10 år på overtid, og deres egen livsverden. Studentene er vant til lettbrukte app-er med forståelig hensikt.

I universitetenes systemverden har vi en smakebit av det samme med Office 365. Det er også blitt en samling av app-er, hver til sin bruk. Men de har tilgang til hverandres data og “snakker” sammen.

Deres andre hovedpoeng var at det er bra at universitetene prøver seg med plattformer og digitale løsninger, men de synes organisatorisk og sosial praksis fortsetter som før. Poenget med å digitalisere må vel være å forbedre læreprosess og utvikle smidigere organisasjon?

Deres tredje moment gjaldt avstanden mellom det de opplever som akademisk digital praksis og hvordan det er i annet arbeidsliv. Det å studere er jo ikke bare å lære et bestemt fag på tidsuavhengig måte, men også å lære arbeids- og omgangsformer, informasjonsgjenfinning og kreativitet. Her mente de nok at det er mangler.

De sluttet sitt bidrag med å etterlyse “noen” som kunne gå i spiss for å undersøke behovene deres og få gjort noe med det. Når man etterlyser “noen” til å gjøre dette eller hint tar jeg det enten som indikasjon på at man mener “ingen” eller som et behov for teoretisk grep som kan omtolkes til praktisk anvisning for fornuftig framferd. Vi må nå insistere på teori. I politikken kaller man det mangel på politikk og at den vi har egentlig går på tomgang.

Men kanskje som en pussighet, målbar de selv kimen til en teoretisk analyse når de snakket om tre handlingsnivåer:

  • Løsninger for grunnleggende fellesfunksjoner og studieadministrasjon.
  • Digital tilgang til faglitteratur og andre kunnskapsressurser. Dette er faglitterær digitalisering eller det jeg med et annet ord heller kaller remediering.
  • Det tredje de ønsket seg var fag- og profesjonsspesifikke programvarer som f.eks. realistisk billedbehandling i radiografi, kvantitative og kvalitative metodeverktøy osv.

3 digitaliseringsfelter og 3 problemløsningsnivåer

Jeg drar dette litt videre på denne måten: Akademisk digitalisering har tre hovedområder:

  • Allmenn databehandling: Langt på vei følger den de samme prinsipper uansett hva det er man arbeider med der folk gjør ting sammen. Samhandlingene støttes av meldingssystemer, tekstbehandling, regning og lister i regneark, inngående og utgående logistikk (av søknadspapirer, inn- og utleveringer, vitnemål og rapporter), måling og analyse av løpende prosesser osv. Den administrative databehandling er nedfelt i systemer som LMS, Felles Studentsystem, arkivistikk osv.
  • Tekstens digitalisering (remediering): Universitetet og andre kunnskapsinstitusjoner bæres av sine fagtekster. Det er den faglige kanon som teller, – ikke de faglige kanoner. Til dette hører også metodelærene og deres ontologier for å frambringe den tekstliggjorte erkjennelse. Men teksten spiller førstefiolin. Det akademiske tekstuniverset er i særlig grad preget av den gutenbergske parentes med en inngang som startet med trykkekunsten rundt 1440 og slutter med Internett 550 år seinere. Dette preger naturligvis alle kunnskapsbedrifter og omfatter forlag, presse, radio/TV osv. Min barndoms Klingenberg kino er ikke hva den var. Men det er universitetet som laboratorium og kunnskaps”fabrikk” som – noe på overtid – omformes av at Gutenbergs boktrykk ikke lenger er det normative format. Lesning og forelesning er avledninger av den trykte tekst. Man tar feil om man av den grunn tror det er trygt. Den faglige teksten er nasjonal og internasjonal. Den logiske og praktiske enheten for dens digitale produksjon er ikke den enkelte faglærer, men redaksjoner som springer ut av det enkelte studieprogram og de enkelte emnene der.
  • Fag- og profesjonspesifikk digitalisering. Den bør være tilnærmet lik når det gjelder operativ utførelse og opplæring til det samme. Opplæring skjer i minst like stor grad på arbeidsplassene som i utdanningsinstitusjonene. Det gir også grunnlag for rekonfigurering av samspillet mellom dem.

Oversatt til praktisk politikk betyr dette også tre ting:

  • Hold den allmenne digitaliseringen for seg. Det betyr ikke at den skal være frakoblet alt annet. Det er heller det motsatte som har vært en feilaktig moteretning blant akademiske ledere: Alt skal moses inn i et enkelt system. Dette skal være “navet” for all annen digitalisering. Men LMS (Learning Management Systems) bør ikke være publiseringssystemer for digital fagtekst, selv om de private eierne av f.eks. Canvas nettopp vil binde kundene til seg ved også å inkludere dette i sine systemer.

    Klikk på illustrasjonen for å se forklaring av Bokskapets publiseringsmodell.

  • Ikke finn opp hjulet på nytt. Bruk universitetets dokumentfaglige kompetanse, – i praksis universitetsbiblioteket, til å håndtere kunnskapstekstene enten de er forsknings- eller undervisingslitteratur. Dette er noe annet og langt mer enn arkivistikk. Bibliotekfagene arbeider med tekstuniverset i både teknisk og humanistisk perspektiv. Gjennom fagreferentordningen forankres arbeidet dypt i de enkelte fagtradisjonene.
  • Rett fokus mot den faglig-organisatoriske enhet som er tettest på utøvelsen og som samtidig integrerer hovedfunksjonene for å bære faglighet ut i egen organisasjon og i nettverk. Dette er, som pekt på ovenfor, studieprogramnivået. Her møtes alle lærere, alle studenter og de studieadministrative funksjonene for å gi en spesifikk utdanning ben å gå på. Hvert studieprogram bør ha en programleder med personalansvar. Det gir rett til å vekte mellom ulike oppgaver slik at digitalisering av faget og undervisningen faktisk står på gjøre-nå lista fra dag til dag. Løsningene må lages for overinstitusjonell bruk. I likhet med forskningen må studieprogrammene utvikle nasjonale og internasjonale dimensjoner. Heldigvis gir den allmenne databehandlingen god støtte til dette, slik den har gjort i annet produksjonsliv

Besøk til Naturhistorisk museum

En højdare var omvisning i det nyss nyåpnede Naturhistorisk museum i Bergen [HTML]. Vi fikk en engasjert omvisning i et multimedialt og godt fysisk tilrettelagt læringsmiljø. Å lære av! Godt pedagogisk grep – som jo også er viktig del av den digitiale omforming. Videoen derfra er tatt opp  med håndholdt mobil (skulle tatt med Gimbal-en).

Den gode omvisningen inviterer til et skråblikk på pedagogikk: Ja til kunnskapsbasert undervisning hva gjelder både form og innhold, men *ikke* måling av stemmens pitch, utslagsvinkel på armene og regelavledninger av lærers/omvisers sekvensering og parafrasering. Mer levende og engasjert formidling som her! Eksempelet nedenfor er like deler scenekunst og vitenskap. Det kunstneriske er særegen erkjennelsesform. “Engasjerende” er ikke en natur- eller samfunns-vitenskapelig kategori, men begrepet og forestillingen hører kanskje hjemme i humaniora? 

Legg igjen en kommentar