Digirati & UH-organisering i et nytt landskap.

Over tid får vi som jobber med faglig digitalisering i høyere utdanning syn for sagn om dette.

Her er noen tall:

Universitetene sysselsetter ca 30.000 (31.043 i 2018) med ytterligere 7.000 i private og offentlige høgskoler. Det offentlige systemet sentraliseres. Tidligere frittstående institusjoner slås sammen for så å trimmes. Det samme skjer i privat sektor. I stort følger prosessen analysene og anbefalingene fra Stjernø-utvalget.

Som eksempel: 13 institusjoner hvorav 7 universiteter, tilbyr 57 studieprogrammer for 3-årig bachelor i sykepleie. Nord universitet har 9 programmer, mens gjennomsnittet er 5 programmer pr. universitet. Man tilbyr totalt 1.005 emner. Et studieprogram på 180 studiepoeng og stort innslag av praksis har 20-30 emner.

  • Anta at hver institusjon konsentrerer til 1-3 studieprogrammer i sykepleie. Da ville man mer enn halvere antall programmer, – la oss si til 25.
  • Om man digitaliserer og deler emne-oppleggene nasjonalt,  vil man greie seg med langt færre enn 1.000 emner. Man kan redusere i størrelsesorden 50-95%. Da ender man opp med 50-500 emner med 2-20 dubletter.

Under digitale vilkår har institusjonene altså for mange studieprogrammer og alt for mange emner. Endringsdrivet her er digitalisering, tidspress og andre økonomiske hensyn. Systemnivået for dette er institusjonelt og i økende grad nasjonalt. Sykepleiefagene følger felles nasjonale krav til læringsutbytte.

Her er det to utviklingsscenarier:

  • Enten vil institusjonene lage kliss like utdanningsprogrammer og emner. Så utkjempes “blodige” kamper om hvem som får det best til for å trekke til seg gode studenter og lærere. Det vil koste mye og er dårlig samfunnsøkonomi. Nord er et varsel.
  • Eller de bygger samarbeidende nettverk for kunnskapsdeling i den faglige allmenningen. Konkurransearenaen endres til å gjelde intelligent bruk av slike felles ressurser og god intern organisasjonsutvikling: Smidig, kompetent og tilpasset de faktiske oppgavene.

I denne prosessen spiller de 150-200 lederne på institusjons- og utdanningsnivå en nøkkelrolle. Det gjør også det kunnskapsorganisatoriske og dokumentfaglige miljøet, – altså universitetsbibliotekene. Her er det omlag 750 årsverk hvorav  500 på universitetene.

Institusjonene har også en gruppe tilsatte som engasjeres i digitalt-pedagogisk støttearbeid. Som et ekko av en tilsvarende prosess rundt årtusenskiftet, organiseres disse nå i digitaliseringssentre. De har ofte 5-6 årsverk på større institusjoner og 2-3 på de mindre, – anslagsvis 60-70 stillinger som i antall er under 10% av årsverkene i bibliotekene.

Siden digitalisering av faglige kunnskap innebærer både tekstenes digitalisering og en parallell omlegging av undervisningspraksis, utvikler det seg nye spenninger og samarbeidsrelasjoner rundt dette. Den mer ingeniørpregde IT-driften utgjør også en dimensjon.

Det er ikke vanskelig å se – eller forstå – at faglig digirati nå vil bygge opp egne organisatoriske muskler i pedagogiske utviklingssentre. En tilbakevendende tanke er at det er mangler på interne koblingspunkter mellom faglig side som vil ha noe gjort og de noen som bare står klar til gjøre det for dem. Det er også i tråd med tradisjonene at institusjonsledere parkerer digitaliseringsutfordringene der.

Dette er korttenkt.

  • Vil digitalisering gripe dypt inn i undervisningen for 5% eller 85% av faglærerne?
  • Er det 5% ellet 85% av fagtekstene og emnene som skal restruktureres og forvaltes digitalt? Av hvem?

Det er mulig å handle strategisk om både samarbeid og konkurranse på nasjonalt nivå. Da må man organisere seg for det.

 

 

Legg igjen en kommentar