Nissen på lasset.

Høgskolen i Oslo (HiO, nå OsloMet) opprettet sitt pedagogiske utviklingssenter i 1995. Det utviklet 1.lektorprogrammet fra 2002 med tydelig digital vinkling. Mange fulgte etter.

Man la det ned i 2008 og gjenoppretter på samme lest 10 år seinere. Dette er en nisse: Et svakt forstått problem baller  på seg og “løses” på  måter som ikke virker. Gå tilbake til start. Problemet er at kun 5% av fagstaben engasjerer seg i digitalisering. De andre deler seg i

  • De mildt positive som kan være med på ferden – ikke fordi det er festlig – men hvis det er meningsfullt og godt forstått. (Da blir det jo også morsomt).
  • Den likegyldige majoritet.
  • De engstelige og motvillige.

Senter-for-alt?

Digitalisering vil skje. Det innebærer

  • At 80-90% av faglærerne skriver, snakker og organiserer undervisning, forskning og egen-administrasjon digitalt.
  • At universitetsbibliotekene hånderer kunnskapsorganiseringen av de digitale fagtekstene på objekt-, tittel- og samlings-nivå nasjonalt og institusjonelt.

Dette er store jobber. På samme måte som universitetene ikke håndterer driftsbudsjettet via et Senter for økonomi som skal koble alle på utsiden av normalorganisasjonen, hjelper det lite å opprette Senter for digitalt. Alt arbeid og alle disposisjoner har en økonomisk og en digital side.

Faglitterært og dokumentfaglig

Pedagogene, og det er flest pedagoger i de pedagogiske utviklingssentrene – ofte profesjonsbachelorer med master i ped -, gir nyttige bidrag.

Det er likevel sjelden at de har faglitterær kompetanse. Man må selv skrive og bruke digitale læreverk for å ha noe å lære bort om det.

Å skrive og snakke godt digitalt krever mengdetrening, gode kvalitetskriterier og “dommer”: Hva er bra? Hva er under pari? Hvorfor?

Samlingene av digitaltekst blir omfattende. Det ville være mer enn underlig å legge de krevende dokumentfaglige oppgavene rundt dette til pedagogisk utviklingssenter. Vi har jo allerede velfungerende universitets-bibliotek med fagutdannet personale. Faglitteraturen er digital. Samarbeid må til.

Déjà vu

Slike sentre er nyttige som førstelinjetjeneste og pedagogisk preget brukerstøtte. Det er ansvars-fraskrivelse i normalorganisasjonen og svak problemforståelse jeg vil til livs.

Nå prøver administrasjonene å presse tildels haltende digitale løsninger gjennom organisasjonsapparatet ovenfra-ned. Man trodde jo så sterkt på selgernes bells-and-whistles. Det NYE LMS (Canvas) skulle løse problemene med de gamle (itslearning/Fronter – som er minst like godt/dårlig som Canvas). Dette er teknokratisk rasjonalitet. Det funker ikke og kommer ikke til å gjøre det. Varslet på forhånd. Det følger samme opplegg som tidligere (LUVIT, Fronter).  Den gang som nå er det OK med å prøve ut et nytt system, men den viktigste effekten er nok først og fremst å skaffe mer lærdom om at det ikke finnes en slik quick fix.

Innsikt i nødvendighet

Tema for den nasjonale konferansen om digitalisering i høyere utdanning som DIKU og Universitetet i Bergen organiserer i oktober 2019 er velvalgt og lover godt:

Digitalisering i høyere utdanning – frigjørende eller disiplinerende?

Jeg stemmer på det første! Ja! Men så kan man jo gjerne ha Spinoza på ryggen: Frihet er innsikt i det nødvendige. Altså innsikt, – ikke ordre.

Det egentlige problemet, tror jeg, er virkelighetsnekt hva gjelder digitalisering som fenomen i større deler av organisasjonen koblet til klokketrua på hierarki i ledersjiktet, – med feilaktige metoder for ledelse som konsekvens. Det kan ligne litt på den allmenne bevissthet om global oppvarming. Den har lenge vært et faktum for den som vil se. Etterhvert tvinges man.

Vi må løse problemet.  Derfor er det viktig å føre tvangsfrie samtaler om problem og løsningsstrategier. Habermas er 90 år. Polyannisme er ingen strategi.

Legg igjen en kommentar