Faglig-økonomisk modell for EVU

  • Digitalisering av universitetsstudiene er en dokumentfaglig og faglitterær øvelse.
  • Automatisering av studieadministrasjon er også interessant, men prinsippielt lik øvrig administrativ rasjonalisering.

Jeg forsøker meg her på en mulig forretningsmodell for den første dimensjonen, – for publisering av digitale læreverk og MOOC-er. Modellen skal skalere godt for kursmateriell som dekker vanlige gratis universitetskurs på 5-15 studiepoeng, men også ta høyde for mindre enheter i EVU-markedet.


Vi tar derfor utgangspunkt i en utdanningsenhet på 50-60 studentarbeidstimer. Det svarer til 2 studiepoeng, men prinsippet er omtrent det samme for større moduler. Her kan vi med fordel dele studentarbeidet i tre deler:

  • I utgangsunktet deler vi studentarbeidet i 3 med en del tradisjonell lesning (10 statiske sider/time), en del med online læreverk (5 dynamiske nettsider/time) og sanntids samvær i seminar eller webinar.

    1/3 av tida brukes til interaktivt arbeid med digitalt materiale. Det har MOOC-karakter.

  • 1/3 brukes til stille/sakte lesing fra (digitalt) bokformat – også på egen hånd eller i studentdrevet kollokvium.
  • 1/3 av tida brukes til samling i seminar  på ett sted eller i sanntid som webinar via nettet.

Vi normerer stille lesing til 10 sider pr time, – f.eks fra en bok eller artikkelsamling på 200 sider. Man kan få, låne eller kjøpe (den digitale) boka.

Samlinger organiseres som 2-4 seminar/webinar på i alt 10-20 timer, men andre varianter fungerer også godt.

Det store løftet er utvikling av et interessant og faglitterært bærekraftig digitalt læreverk. Betalingsordninger bør her skille mellom det digitale tekstgrunnlaget til et kurs og gjennomføring i tid og rom av kurset selv.

Læreverkets anatomi

Tradisjonelle “timer” deles logisk sett i det som kan flyttes ut på nettet og det som virkelig krever sanntids fellesskap for forbedret læringsutbytte.

Vår erfaring er at læreverket bør ha  50-60 korte videopresentasjoner, – en for hvert 15.-20. minutt studentoppmerksomhet.

Det trengs også krevende spørsmål med forhåndsprogrammert tilbakemelding, la oss si 3-6 spørsmål for 1-2 videopresentasjoner.

Anta at en slik oppgaver går ut på at studentene skal krysse av et antall korrekte utsagn blant andre som bare tilsynelatende er det. Hver måte å svare på skal ha sin presise og læringsfremmende tilbakemelding. Med 5 setninger forteller kombinatorikken oss at da må det formuleres 32 slike tilbakemeldinger på forhånd.

Det suppleres med stillbilder med forklaringskraft, – altså ikke bare til pynt.

Materialet skal utformes for universell bruk. Det krever transkripsjon/teksting av video/animasjon og maskinleselig billedforklaring. Sist men ikke minst forutsetter vi en god faglitterær penn (sic!) der stoffet fordeles over anslagsvis 4 kapitler x 5 underkapitler x 5 nettsider (i EdX-sjargongen sections, subsections og units). Dette gir 100 nettsider. Studenten bes altså arbeide seg gjennon 5 nettsider pr time. Det er overkommelig på jobb eller etter at ungene er i seng. Her er det kvaliteten på de interaktive spørsmålene, online dikusjonene og andre oppgaver som løfter verket.

Digitaltekst til 2 studiepoeng for 160.000

Hvem oppdrar oppdragerne?  Akademikere vil jo bruke tid på å lære seg den nye sjangeren. Vi kan ikke føyse bort dette. Dette er en omskolering eller rettere sagt etter-og videre-utdanning for lærere. Om vi vil ha digital EVU for arbeidstakerne ellers i samfunnet må vi starte med lærerne. Det har man forstått i grunnskolen. Men en erfaren og medievant redaksjon bør komme langt med 200 arbeidstimer.

Tida er kommet for å lage åpne, nasjonale løsninger for kunnskaps-stoffet i høyere utdanning. Illustrasjon fra Bokskapets Open edX-løsning med fri FEIDE-innlogging.

Med all respekt å melde er vi nå ved et vendepunkt når det gjelder pedagogiske støtteenheter som PUS og PULS for Pedagogisk utviklingssenter, DigIn og Drive, NettOp og andre morsomme navn. Det er ikke produksjonsteknikk og allmenn pedagogikk det handler om (selv om dette fortsatt er viktig). Det er faglitterære, dokumentfaglige og kunnskapsorganiserende ferdigheter vi i særlig grad må utvikle.

Vi vil derfor forsøksvis anslå første gangs produksjon til 160.000 kroner med 30-50% for en etterfølgende større revisjon.

Hvem betaler?

Forretningsmodellen må ikke bli for nærsynt. Vi må ikke kun se på det enkelte læreverk og kompendium. Vi må se på objektnivå, dokument- eller tittel-nivå og samlingsnivået. Det siste er ikke det minst viktige. Ved de større universitetene snakker vi om fagstoff til 10.000 unike studiepoeng og 500.000 nettsider.

Gratisprinsippet faller?

Her er det nå lansert forslag om at institusjonene kan ta seg betalt av studentene. Den røde lampa bør blinke!

En markedsordning der hvert universitet selger sine kurs vil ødelegge for samarbeid og gjenbruk rundt faglig digitalisering. De “smarte” vil satse på å være gratispassasjer på det de “dumme” legger åpent ut, – og så ta seg godt betalt for kopiene. Hver institusjon vil derfor bygge betalingsmur rundt “sin” tekstliggjorte kunnskap om helse-teknologi og statistikk. Ingen vil være dumme. Et sammenhengende og åpent/gratis utdanningssystem i Norge blir en saga blott.

Årsaken til dette er enkel: Kostnaden for digitalisering av den tekstlige kunnskaps-representasjonen – fagtekstene – er høy. Det er samtidig det sentrale punkt i akademisk digitalisering og en høyde som kontrollerer flatlandet rundt. Den som først knekker den digitale undervisningskoden, kan rekruttere gode studenter og lærere fra hele landet.

Det er samfunnsøkonomisk og utdanningspolitisk feil å kommersialisere dette overfor 1/4 million studenter. Det er som om jernbaneskinnene ble kappet i 1000 biter og privatisert med ulike eiere, priser og betalingsordninger for hver kilometer. Eller kanskje som Flytoget mot Vy-toget  Oslo S-Gardermoen? Glem gratisprinsippet. Plan-S blir blåbær.

Legg fagtekstene i allmenningen!

Men løsningen er enkel nok: Legg fagtekstene åpent og gratis tilgjengelig i allmenningen. Der en utdanningsinstitusjon bør tjene på spesialutviklede kurs kan det heller knyttes til kursgjennomføring og sertifisering, – ikke samfunnets kunnskapsforvaltning. Her er prinsippet: Ta til deg så mye kunnskap du orker, – gratis.

Om vi går tilbake til tre-delingen vil (digital) lærebok for sakte/stille lesing lånes ut gratis i biblioteket eller selges/leies ut av forlagssystemet. Online læreverk skal være åpent og gratis tilgjengelig for alle. Det kan brukes individuelt og i studiegruppe på jobben. Offentlige og private utdanningsinstitusjoner organiserer kurs og utdanningsprogrammer. Å følge et velorganisert opplegg med samlinger, veiledning, deltakerbevis/eksamen prises fra kr 0 i det offentlige systemet, – og så oppover.

Hvordan får lærerne tid til å utvikle digitale læreverk for allmenningen i en travel hverdag – og selv bli gode redaktører og forfattere? Her må det offentlige på banen.

Dersom et 2-vekttalls kurs koster 160.000 i produksjon, bør regninga deles mellom utdanningsinstitusjonen og det statlige tilskudd, – litt som med premiering av forskningsproduksjonen. Kravet er at resultatet legges ut med ikke-kommersiell (NC) og dele-på-like-vilkår Creative-Commons-lisens.

Det skal være OK å kopiere og remikse (men man trenger jo av den grunn ikke dele ut kildekoden). Den som kopierer må legge inn noe eget arbeid og alltid referere det opprinnelige verket.

Legg igjen en kommentar