Elæring: Babysteps eller kvantesprang?

Et hovedproblem i digitalisering av læring er at det blir for smålåtent. Dette gjelder ikke nedslagsfelt for det arbeides jo nå på nasjonalt nivå. Akkurat det skjer i en veletablert norsk tradisjon. Problemet er at dette i liten grad berører digitaliseringens kjerne og innside.

Nye nasjonale systemer og retningslinjer berører ikke produksjonslogikk og sosial innovasjon. Det kan se ut som om en vokter seg vel for å utfordre sosial struktur og væremåte,-  den sosiale praksis. Digitalisering skjer motvillig og som etterslep i forhold til det øvrige samfunn. Akkurat nå tror man at endringer av datasystemer ovenfra-ned skal løse det hele.

Her peker vi på noen momenter i en slik diskusjon

Dokumentet

Med dokument menes her

sammenhengende tekststykker eller andre former for symbolske framstillinger

Dokumenter

nedfelles på  et relativt lagringsbestandig medium i minst ett eksemplar slik at de kan tilegnes relativt uavhengig av tid og sted

Eksemplarene skal kunne

lages, transporteres, gjenfinnes/gjenbrukes og gi opphav til nye/reviderte dokumenter

Interessen gjelder dokumentet som sosio-materiell konstruksjon. Vi bør her også gjøre et skille mellom dokumentets ideelle karakter (verket) og hvordan dette er gitt et design (uttrykk) . Vi holder oss til Steve Jobs’ viktige definisjon av det siste. Design handler ikke om hvordan det ser ut som er overflate, men hvordan det virker.

Grensen mellom verk og uttrykk er flytende. Et digitalt kurs kan f.eks. lages som tradisjonell bok der videoopptak er erstattet av skrift og stillbilder og det hele er gitt ut på papir. Det er (bortimot) det samme verket, men i et annet uttrykk.

Dette blir formalia hvis en ikke også tar med at dokumentet er omskrevet av sosiale praksiser, dvs. det felt der virkningen settes gjennom. De understøtter og blir understøttet av dokumentenes karakter. Den trykte lærebok bærer fram de tradisjonelle undervisningsformer. Det hjelper lite å sette på strøm. Her blir design, uttrykk, eksemplar og medium langt viktigere.

Baby-steps og institusjonelle sprang

Det er krevende å skrive tradisjonelle lærebøker. Det er ikke mindre krevende å lage online læreverk. En må håndtere det idemessige innholdet og de remedierte formene.

En kan se for seg to hovedtilnærminger til dette

  • Den enkelte lærer jobber isolert og inkrementelt, – uke for uke – med sine forelesningsnotater, lysark og spørsmål til bruk i  den aktuelle klassen eller kullet. Her skjer ingen kvalitativ forandring, eller i beste fall: Det går sakte i baby-steps. Dette er også den rådende filosofi.
  • Flere forfattere og andre produsenter samarbeider under ledelse av en redaktør for å publisere helhetlige læreverk og kompendier. Det skjer i parallell og integrert med en koordinert endring av undervisningspraksis for hele kull, utdanninger og institusjoner. Det må også skje, viser det seg, med profesjonell støtte fra digitale dokumentalister og digitale pedagoger. Dette gjelder ferdigheter som multimedia, bibliotek, prosessledelse og faglig forfatterskap. Det er arbeidssomt! Det løses ikke på møter, kurs og seminarer. En arbeider med tidshorisonter på 2-10 år. Det er her utfordringen ligger og som MOOCAHUSET (etbl. 2013) tematiserer.

I et lengre perspektiv  vil de to formene kunne flyte og flytte sammen. Spørsmålet er på hvilken premiss og i hvilket tempo.

Re-engineering (=dyp organisasjonsutvikling)

Noen av de digitale læreverkene i Bokskapet høsten 2017. Er de bare “en ressurs” eller komponenter i helhetlig omlegging av undervisningspraksis?

Undervisningsinstitusjonen kan nå selv opptre som forlag, mens forlagene søker større nærheten til læringens praksiser i trekanten tekst – lærer – student. Legg gjerne til profesjonspraksis og internasjonal eksponering som ytterligere to.

Her har nå utdanningsinstitusjonene et  mulighetsvindu. De kan gripe denne sammenhengen og knytte det tett til eget utviklingsarbeid.

  • Derfor er også meritteringsytstemer viktig. En kan komme til å føle seg som en dumpetter hvIs en ikke bruker all ledig tid til å skrive forskningsartikler etter prinsippet om å dele opp det en har i minste publiserbare enhet.

Læreverk og undervisningsform endres samtidig på mikro-, meso- og makronivå.

Da arbeider vi med en samtidig omvending av læreverkets karakter, undervisningens karakter og de sosiale roller som spilles av lærer, student, bibliotekar og administrasjon.

Dessverre kan det se ut til at muligheten glipper nok en gang. Man innfører et litt nyere LMS som erstatning for et litt eldre, underfinansierer og bruker påviselig uvirksomme oven-fra-ned-metoder for ledelse. Kort sagt: Ny maling av samme rom.

– Gå utenom, sa Bøygen.

 

Legg igjen en kommentar