Matriseorganisering: Frykt ikke!

Den tilbakevendende ultra-kritikken Moro med misnøye har et nytt Khron-isk utbrudd ved OsloMet.

Journalistprofessor Roy Krøvel har et bra innlegg. Jeg fulgte opp med en faktisk kritikk på et krevende område, – digitalisering der det har skjedd mye og mye rart:

Struktur og organisasjonskultur

Prinsippet om å få saker godt belyst er bra. Jeg er blant dem som tror at kultur (og personlig egnethet den ene eller annen vei) ofte kan trumfe formelle strukturer. Men strukturplanet har nå en særlig betydning i valget mellom hierarki og “linja” på den ene siden og nettverk/matriseorganisering på den andre.

Et konkret eksempel:

I noen år har jeg vært eksplisitt motstander av det å sentralisere digitalisering i en linje. Kompleksiteten i den digitale transformasjonen er slik at monohierarki nødvendigvis fører til konflikter og stagnasjon.

Man får kanskje heist noen flagg og organisert utstillingsvinduer. Men det er overflate. 10 år med pedagogisk utviklingssenter (PUS) 1998-2008 ga lærdommer som ledelsen ikke trekker.

Temaet har betydning for hele organisasjonen og samtlige fakultet.

Open Access med universitetsbiblioteket som forvalter

Jeg mener at vi må digitalisere våre faglige tekster og at ansvar for det legges til tekstfolkene i universitetsbiblioteket som det var enighet om for få år siden, – ansporet av fagmiljø og studentrepresentantene. Denne organiseringen skulle vært realisert i januar i år.

Publisering bør være Open Access. Her er Canvas uegnet.

Vi trenger også studieadministrativ digitalisering i studieadministrativt perspektiv. Her er Canvas nyttig nok.

Ikke minst trengs fagpersonalets myndige forvaltning og videreutvikling av det faglige innhold. Uten dem blir det ikke mye ull.

Jeg er mot at dette sentraliseres i administrativ linje under en enkelt direktør slik man nå har vridd det til. Å døpe om studieadministrasjon til undervisning er så sin sak, men navn i seg selv skjemmer jo ingen …

Her har det tillike vært flere “uryddigheter” i prosessen. Løsningen for OsloMet ligger ikke nå i en 10-årig drakamp mellom studieadministrasjon, universitetsbibliotek og fagmiljøene i fakulteter og sentre om hvem som skal “eie” og lede digital transformasjon.

3-dimensjonal matrise: faglig, dokumentfaglig og orgadm.

Vi trenger matriseorganisering der

  • faglig forvaltning
  • dokumentfaglig publisering og kuratering
  • studie/forskningsadministrasjon

må spille sammen prinsippielt og praktisk. De tre instansene må alle engasjeres, men altså ikke som lapskaus. Det er varslet ryddigere og transparente prosesser rundt nye måter å håndtere dette på fra sommeren 2019.

En viktig grunn til at universitetsbiblioteket og fagmiljøer innen helsevitenskap for noen år siden gikk sammen i et prinsipp- og avtalebasert samarbeid i MOOCAHUSET var nettopp å demonstrere matriseorganisering og motvirke ovenfra-ned. Vi  tok over etter eCampus som ikke var noen dundrende suksess, – der det ble advart på forhånd.

Dette er årsaken til at vi idag – ganske så beskjedent – er ledende i Norge på å publisere åpne digitale læreverk. Dette lukter framtid, men vi kunne altså ha kommet så mye lenger. Der vi nå har 20-30 titler i Bokskapet kunne vi hatt 100 og dekket flere fagområder. De 6.000 brukerne kunne vært 20.000 med sterkere nasjonal spredning og “impact” enn i dag.

Vi vil samarbeide med alle, – ikke minst DigIn under studieadministrasjonen, men det kreves flere for å danse leikaring.

Dette innlegget uttrykker en kritisk holdning fra en som har digitalisering som sitt spesialområde i noen 10-år nå. Å oppøve kritikk ligger i OsloMet sitt verdigrunnlag. Det er jo slik at man ikke kan utvikle holdninger uten å praktisere dem. Jeg prøver å være konkret og foreslå gode løsninger. Frykt ikke!

Se mer om dette:

 

 

Legg igjen en kommentar