Dypere linjestrid om digitalisering?

Det utvikler seg naturlig nok ulike linjer og forståelsesrammer for digitalisering av høyere utdanning. Her tror jeg man må ta utgangspunkt i dette spørsmålet:

Hvordan representeres kunnskap i den akademiske institusjonen?

Svaret vi gir på dette spørsmålet gir grunnlag og føringer for akademiets aktiviteter under digitale vilkår. Digital tekst og digitalisering av tekst – remediering – gir rammeforståelsen for spørsmål som..

  • Hvordan skjer nyutvikling og overskridelse av kunnskapsgrunnlaget, dvs forskning, utviklingsarbeid og innovasjon?
  • Hvordan skjer innlæring og undervisning for tilegnelse?
  • Hvordan skjer andre former for formidling og disseminasjon internt og eksternt?
  • Hvordan vedlikeholdes kunnskapsrepresentasjonene gjennom kuratering og kunnskapsforvaltning?

Vi kan stille dette opp mot en industriell forståelse og tenkesett rundt verktøy og maskiner.

Når slike overføres metaforisk til forholdene i den postindustrielle epoke, blir det lett til at man ser på digitalisering som et verktøy i form av maskinvare og programvare.

Det er en misforståelse. Mataforen bærer ikke. Datamaskinen er ikke en maskin.

På norsk har maskinbegrepet dessverre fått støtte i en uheldig term. På engelsk snakker man om computer, på svensk om dator, på islandsk om tölva (av volve – spåkvinne og tall) og på fransk ordinateur. De vet hva de snakker om.

I industriell forstand er maskin et hele som forener verktøy med ikke-menneskelig drivkraft. En maskin er verktøy montert på et drivverk. Når slike maskiner styres av digitale signaler har det vært vanlig å kalle dem numerisk styrte maskiner (NCM – Numerically Controlled Machines). Begrepet abstract machine brukes likevel om automata, men det har ikke noe med verktøy å gjøre.

Det som derimot beskriver datoren/ordinateur-en, og den generelle Turing-maskinen (automata), er

  • En omforenet digital notasjon som støtter alle former for nedtegning/tekstlighet
  • Ethvert uttrykk i digital notasjon er å betrakte som data som registreres fra omverdenen gjennom viljestyrt manipulering eller sensorer.
  • Data i digital notasjon gir seg til algoritmisk omdanning.
  • Reglene (algoritmene) for å gjøre det er nedtegnet i samme notasjon.
  • Med dette blir algoritimene også til data som selv kan underlegges algoritmisk omdanning gjennom viljestyrt manipulering eller sensorpåvirkning (= samspill med omverdenen).

What is a computer?

An electronic device for storing and processing data, typically in binary form, according to instructions given to it in a variable program.

Denne grunnleggende forståelsen av digitaliseringens vesen forsvinner når man tenker i bilder fra industriell storhetstid. Den som har en hammer ser alle problemer som spiker. Den som tror digitalisering handler om et verktøy, ser etter “arbeidsstykker” som skal bearbeides ved hjelp av dettte verktøyet. Innen rammen av en slik forestillingsverdenen blir oppgaven da å identifisere programvarer som kan sies å understøtte administrative og pedagogiske ambisjoner.

Folk er folk og det betyr som regel og i praksis å understøtte administratorenes og pedagogenes ambisjoner.

Den semiotiske trekanten.

Jeg mener at begge perspektiver over er relevante, men underordnede.

Vi må heller forstå digitalisering i en etterindustriell og semiotisk ramme som er gitt av de tre leddene og deres innbyrdes sammenheng i trekanten tanke-term-ting.

Dette ble godt formulert på midten av det forrige århundre av filosofen Arne Næss da han brukte dette bildet i logikkopplæringen av nye studenter:

  • Jeg tenker på “blyant” når jeg skriver ‘blyant” med denne blyanten.

Alle tre ledd er gjenstand for digitalisering.

Verktøyet selv som f.eks. tegneredskapet blyant, blir digitalisert.  Men det er viktigere at dette gjelder termen og det nedtegnede, dvs. tekstene som er  kunnskapens hovedrepresentasjon.

På sikt blir også tanken digitaliset i det man gjerne kaller kunstig intelligens.

Hvis vi nå vender tilbake til det opprinnelige spørsmålet, må svaret bli:

  • Det akademiske tekstlige universet blir nå representert digitalt, dvs. som digital term og tekst.

Vi må følgelig ta digitaliseringen som et pådriv etter å remediere kunnskapens tekstlige grunnlag. Digitale verktøy bidrar til dette, men det er ikke verktøybruken i seg selv som er mest interessant.

Vi har hatt digitale verktøy for å remediere tekstuniverset siden 1980-tallet, men fortsatt er den vesentlige kunnskapsrepresentasjonen analog i form av lærebøker og sanntids forlesning, – det siste riktignok med støtte i digitale forelesningsnotater på storskjerm. For å popularisere dette kan man peke på dagens forelesninger der studentene ser på store skjermer i auditoriene med en lærer som står ved siden av og forteller/kommenterer det som står der. Når vi digitaliserer disse forelesningene flyttes lærereren så og si inn i skjermen av et videoopptak.

Kunnskap i den akademiske institusjonen representeres altså ikke bare av det nedtegnede, men også som forelesning og (retoriske) spørsmål.

Spørsmålene digitaliseres i det PISA-modellen omtaler som Pedagogisk Programmert Interaksjon (PPI) eller bare ved I-en i “PISA”. Arbeidet med å gi respons på de ulike meldingene som studentene produserer kan trolig – og ganske så gradivis – automatiseres som kunstig intelligens.

Det som nå skjer relativt langsommelig er at både lesningen, forelesningen og oppgaveløsningen digitaliseres. Å vite om og kunne beherske verktøyene for realisere denne prosessen er av interesse, men fanger ikke det vesentlige.

Tekst (dokument) – student – lærer

Dette skaper en ny dynamikk i forholdet mellom lærer, student og kunnskapens representasjon i digital notasjon.

Forholdet er modellert slik i PISA-modellen:

PISA-modellen: P for presentasjon, I for programmert interaksjon, S for samvær/seminar og A for analyse.

Modellen har et overordnet perspektiv:

  • I den relasjonelle sammenhengen mellom studenter, lærere og de kunnskapsbærende tekstene er det læring som står i sentrum.

Av dette avledes flere forhold som preges av digitlaiseringsprosessen

  • forholdet mellom student og læreverk
  • forholdet mellom lærer og læreverk
  • forholdet mellom lærer og student

Læringen eller studenten i sentrum?

Dette arbeidet skjer som oftest innen rammen av institusjonaliserte prosesser med tydelige administrative funksjoner.

Studieadministrasjon skal rette til legge for utdanningsprogrammer, inngangs- og utgangsprosesser osv. De er ikke bærere av den spesifikke fagkunnskap og formidling og videreutvikling av den.

Her står det nå strid.

Studieadministrasjonene i høyere utdanning har i noen tiår søkt å nærme seg og overta fagadministrative funksjoner. Faglighet blir en underordnet innsatsfaktor. Med digitalisering flyter dette også over fra det fagadministrative til den rent faglige kontroll. Dette pådrivet kobles til tanken om at studenter mottar undervisningstjenester eller gjennomfører utdannningsreiser.

Det er slike tjenester som framstilles med bruk av (digitale) administrative og pedagogiske verktøy. Av dette oppstår det en spissformulering av digitaliseringsutfordringen som tjenesteyting:

  • Sett studentens forbruk og opplevelse av denne tjenesten/reisen i sentrum for institusjonens oppmerksomhet.

Verktøyforvalteren, som er studieadministrasjon og pedagogiske sentre, opptrer da som det institusjonelle subjekt overfor studenten som konsumerende objekt. Lærer reduseres til en maktesløs middelmann og servitør.

I det alternative perspektivet fokuserer vi på digital nedtegning av den faglige kunnskap. Faglærer tar rollen som forfatter og formidler. Det makter ikke administratoren og pedagogen. Lærer forblir læringens nøkkelfigur.

Det er studentens tilegnelse,  altså læringen, det handler om. Studieadministrasjon og pedagogisk veiledning er nyttig nok, men underordnet dette,

Disse spenningene bidrar til å forklare sendrektigheten med å digitalisere høyere utdanning.

Lærer er og forblir en sentralt aktør og har i kraft av det også (blokkerings)makt. Så lenge  digitalisering håndteres som et studieadministrativt og pedagogisk verktøy som nedskalerer lærers betydning, vil de naturligvis yte motstand. Lærere spør: Blir jeg overflødig? Mindre viktig?

Når vi nå har invitert de over 2000 ansatte på et mellomstort universitet til å fortelle om eller demonstrere sitt eget arbeid med å digitalisere de egne faglige uttrykk i 2017 og 2019, stiller 3-4%.

Jeg vil derfor svare:

  • Nei. Som lærer blir du viktigere og mer sentral enn før. Men du må arbeide på andre måter og delta i fagtekstenes digitalisering.

Studentperspektivet er viktig

Selvsagt er studentens gang gjennom den akademiske institusjonen av største betydning. Utdanningsinstitusjonene må utvikle strukturer og prosesser som inviterer, forklarer og støtter; og også utfordrer studentene. Dette er ikke digital strategi, men en operasjonalisering og konsekvens av den.

Man kan med god grunn også se student-i-sentrum som en parole for å engasjere studentene som endringsagenter.

Det er her et problem at digitalisering ikke kun reduserer og forenkler studentenes oppgaver og rolle. De må, som alle andre, også leve opp til nye og vanskelige krav. Når vi f.eks. legger om til mindre forelesning i praktisk bruk av PISA-modellen, viser det seg at det tar tid før studentene forstår og aksepterer dette. Gjennom samtaler i fokusgruppene våre med dem viser det seg at de frykter eksamen. De opplever at forelesning demper denne angsten.

Her må man altså gå ut fra helhetlig og strategisk analyse heller enn den umiddelbare behovstilfredsstillelse. Om man tar studentenes opplevelse av læreprosess som premiss, gjør man et kategorimistak. Digitalisering må analyseres og håndteres på et annet logisk og temporalt nivå enn der studenten befinner seg.

Selvsagt skal studentenes stemme høres. Men å tilegne seg en utdannelse er krevende enten det skjer digitalt eller analogt.

Rasjonalisering av tekstjobbene

Som et apropos er dette en oversikt over frafall av jobber i analog publisering, samt vekst i den digitale, i USA rundt konjunkturkrisa i 2008. For hver nye stilling i digitale medier forsvant to i de tradisjonelle.

Det er et slikt radjonaliseringskrav som høyere utdanning står overfor i Norge. Hvordan ville det se ut om 400 av 1.200 ansatte lærerne går av med pensjon og erstattes av 200 nye der halvparten av dem kan dårlig norsk og vet lite om dette landet?

Det et også i forhold til dette vi må forstå remediering av den akademiske tekst.

Helge Høivik
20.03.2019

Legg igjen en kommentar