Det logisk-praktiske skillet mellom LMS og CMS

Førsteamanuensis Alexander Refsum Jensenius ved UiO har skrevet interessant om forholdet mellom MOOC og ekvivalens i organiserte studieforløp ved universitetene https://bit.ly/2ufL32i :

Tiden er kommet for å skape mer fleksibilitet og tenke nytt innen høyere utdanning. Dagens høyere utdanningssystem er preget av et ensidig fokus på semesterlange emner og gjennomføring av komplette studieprogrammer.

Jeg tror problemstillingen her skyldes en sammenblanding av to forhold. Vi må skille mellom det å administrere studenter i organiserte og sertifiserte læringsforløp og det å publisere og kuratere digitale læreverk/tekster. Det første skjer med støtte i Learning Management Systems (LMS). Det andre skjer i Content Management Systems (CMS).

Begge funksjonene var i sin tid å finne i det første større og integrerte systemet PLATO fra 1960 https://bit.ly/1MuCRe4 . Så kludret det seg til da “LMS” i praksis ble fellesbetengelse for *hele* systemet. Det er slik man har omtalt Luvit, Fronter, IT’s Learning, Blackboard, Moodle og Canvas i mange år.

En konsekvens av det er at institusjonene nå blander sammen to strategiske dimensjoner i digtalisering av høyere utdanning.

Vi trenger en ny oppgang der det å utvkle og publisere digitale læringsressurser for nasjonal og internasjonal bruk organiseres for seg. Dokumentfglig sett hører dette hjemme i (det digitale) universitetsbiblioteket som har like lang historie som universitetet selv i det å gjøre kunnskap tilgjengelig på de til enhver tid foreliggende medier.

Det gjøres også mye godt arbeid med å lage administrasjonssystemer for utdanningsprogrammene. Deres fokus er opptak, gjennomstrømming, organisering i klasser og kull, kalendarier, digitale oppslagstavler osv. samt utgangsprosess (sertifisering, eksamen) for studentene.

Når en bruker termen “LMS” eller “(digitalt) kurs” som fellesbetengelse for *begge* prosesser oppstår det logiske og praktiske kortslutninger.

Det er økonomisk og praktisk umulig for hver enkelt institusjon å gjennomføre en fullstendig digitalisering av det tekstlige fagtilfanget for alle sine utdanninger. Dette må deles nasjonalt og internasjonalt. Det er her MOOCs nå begynner å ta av. Det skjer sælig i form av mikromastere som er pakker på 3-5 frittstående MOOC-er.

Det er like umulig å lage et superuniversitet som organiserer kursprogrammer, utdanninger, opptak/eksamen osv. for *alle* studenter i nasjonen.

Logikken her er altså at de digitale læreverkene publiseres for deling og derfor gjerne kan ligge åpent (Open Access) slik vi gjør i Bokskapet på OsloMet (http://bokskapet.oslomet.no) eller i en eller annen form for betalingsløsning. Åpen og lukket likner på konfliktene rundt tilgang til forskningsresultater. Begge handler om å gjøre kunnskapen tilgjengelig for alle.

Den enkelte institusjon kan så godkjenne eller ikke godkjenne at studenter har arbeidet seg gjennom slike tekster. Det er altså opp til hver av dem å gi ekvivalens.

Her bør det også gjøres et skille skille mellom de interaktiv selvtestene, som jo MOOC er spesielt egnet til, og det å gjennomføre overvåket eksamen (“proctored exam”).

Når man faktoriserer på denne måten kan institusjonene videreføre kvalitetskontroll og sertifisering, samtidig som de alene eller seg i mellom utvikler og samarbeider (eller konkurrerer) om å publisere interaktive digitale læreverk. De siste kan ha alle typer omfang som f.eks. MOOC-er som krever 6 arbeidstimer (=0.2 studiepoeng).

Jeg tror likevel at institusjonene ikke ønsker å gi ekvivalens for så små interaktive læreverk i sine organiserte studieprogrammer. Noen har 5 studiepoeng som minstesats, mens NTNU har standardisert på 7.5 som svarer til 1/8 årsverk eller i overkant av 200 timer. Jeg tror det siste har mye for seg.

Konklusjon: Lag så små online læreverk som nødvendig. Universitetet som sådan er og bør definitivt forbli mer en summen av frittstående dagsverk. Derfor må slike mindre læreprosesser inngå i et integrerende og “overskridende” hele når det gjelder faglig dybde, presisjon og sertifisering.

Legg igjen en kommentar