Pensum på pinne?

(Start) Den som tar en titt inn i auditorier og klasserom ved OsloMet eller et annet universitet, vil oppdage studenter som ser på en stor skjerm med tekst og tegninger. De ser også en lærer som står ved siden av og forklarer det som vises på skjermen.

I tråd med PISA-modellen prøver vi å flytte om på dette. Vi vil ha læreren selv inn på skjermen, og slik at studentene kan følge med på forelesningene via Internett hvor som helst når som helst.

PISA

I tillegg til slike online Presentasjoner, legger vi inn det vi har kalt pedagogisk programmerte Interaksjoner der studentene kan teste seg sjøl. Har de forstått teksten, lærerens forklaringer og  oppgavene de jobber med? Studentene må forberede seg på denne måten før de møtes til pedagogisk organisert Samhandling.

Da brukes tida til både lærer og student på bedre og mer læringsfremmende måter. Aen i PISA  står for analyse og kontinuerlig forbedring.

Vi er godt i gang med å legge opp en slik arbeidsform gjennom Bokskapet på https://bokskapet.oslomet.no. Lærere og andre kolleger er der redaktører for det vi kaller digitale læreverk som inneholder P-er og I-er, – altså presentasjoner med øvelsesoppgaver og den nødvendige sammenbindende teksten.

Denne arbeidsformen er selvsagt uvant for mange lærere. Vi kan kanskje sammenligne med overgangen fra teater til stumfilm, fra stumfilm til lydfilm og fra lydfilm til TV. Hver overgang er et skifte av sjanger. For  bli gode i det nye mediet må utøverne lære seg et nytt formspråk.

  • Fra teater til stumfilm ble mimikk og pantomime enda viktigere enn før. Stumfilm er jo visuelt. Man kunne også skifte scener og skape både realistiske og surrealistiske omgivelser som gikk teaterscenen en høy gang.
  • Lydfilmen gjenintroduserer teksten, men muntlig og med tilhørende lydbilde: Stormen og susing i bladene, de truende skritt i grusgangen, et fjernt skrik …

Denne avlæringen og omlæringen skjer med underviserne nå. De må korte ned på forelesningene sine fra 2x 45 minutter til mer poengterte seanser på 3-5 minutter. Ofte vil en kombinasjon av 3-4 slike videoer med selvtest-oppgaver, noen bilder og tabeller og sammenbindene tekst gi bedre grunnlag for læring enn de forelesningene de erstatter. Presentasjonene kan godt kobles sammen med bidrag fra andre i eget fagmiljø og fra det man finner av lovlig stoff der ute i YouTube-galaksen.

Stand-up i Sykepleie+

Noen studentter synes lærerbidragene blir for døllt. De synes ikke lærere på video er morsomme og kvikke nok. De vil heller ha skuespillere og standup-komikere.

Et eksempel er online-ressursen Sykepleie+. Dyktige leger har her findyrket kunsten det er å fortelle sykepleiere nøyaktig hva (disse legene tror) studentene vil få til eksamen og hva de da bør svare. Det er gjort profesjonelt og engasjerende. Vi i Bokskapet er slett ikke imot at sykepleierstudenter bruker Sykepleie+. Det koster 850,- pr. semester og kan sikkert være vel anvendte penger.

Men vi som jobber med Bokskapet har et annet siktemål.

  • Presentasjonene og interaksjonene (P&I) brukes for å forberede møtet mellom lærere og studenter. Det er der studentene får en dypere test på egen forståelse, en sjanse til å luke ut misforståelse og trene seg i faglig kommunikasjon.
  • I PISA-modellen er det en viktig relasjon mellom L(ærer) og D(okument). Siden lærer i prinsippet og ofte i praksis har vært med på å lage det digitale læreverket, dvs dokumentet, opparbeider de også en innsikt og et mer intimt forhold til teksten. Den studentene møter i timen møter de også online. Vi etablerer et forhold som gir seg til analyse og forbedring. Derfor er dette en modell som ikke kun lærer studentene om faget og det som står i boka. Lærerne kan selv lære mye om fagtekst, formidling, resepsjon (hva studentene får med seg) og sin egen undervisningspraksis. Det at videoforelesningene ikke alltid er like strømlinjeformede og ikke nødendigvis kvikke og morsomme er ikke en feil i opplegget, men en styrke. It is not a bug – it is a feature. Men vi gjør det for å forbedre det hele. Lærere kan lettere ta fastere grep om studentenes læring og sin egen undervisning.

Pensum på pinne

La oss et tankeeksperiment:

Vi tar innsigelsene på ordet og arbeider for at online-presentasjonene skal bli mer lødig og gjerne inspirert av Nytt-på-nytt eller stand-up-komikerne på Latter. Vi engasjerer skuespillere som ikke kan faget, til å holde forelesningene. Det blr altså mer som en lydbok der noen leser opp et innhold. Oppleseren kan modulere stemmen, men kjenner ikke fagets teoretiske modeller eller profesjonenes praksis.

Her kan automatisering gjøre vei i vellinga. Det finnes allerede gode opplesningsprogrammer.

  • Hva om vi setter inn en trykk-knapp i det digitale læreverket og en mulighet til å velge ulike stemmer,- den sørlandske mykhet eller litt skumvær fra Troms? Kjønn og alder bestemmer studentene selv. Slike løsninger finnes jo i dag.
  • Men vi stopper ikke der. Det finnes gode algoritmer for å framstille avatarer,- altså figurer som en munn eller et ansikt der mimikken er sykronisert til den mekaniske stemmen. Eller kanskje man ønsker seg en talende katt?
  • Studentene kan kanskje ta på seg 3D-briller så avataren framstår som en person i rommet som de kan lytte til, og kanskje samtale med? Eller en har en fysisk robot som kan holde forelesningen for deg.

Det vi da trenger er ikke et universitet, men pensum på minnepinne. Eller kanskje bare nedlastet fra Internett.

Vel bekomme!

Kontrapunkt

Noe av dette vil bli del av framtidas undervisning. Da vil vi bruke menneskelig arbeidskraft på det som den er god til. Det gjelder f.eks. det å ha dypere personlige relasjoner til hverandre, intuitivt skjønne en stemning eller en reaksjon, kondensere erfaringer og koble teori/praksis slik at det gir god mening for studenter osv. Lærere må begynne å forholde seg til slike utviklingstrekk.

Vi tror at PISA-modellen kan være en god start. Her er to videopresentasjoner om læring. Det kommer snart til et universitet nær deg…

Spørsmålet er da: Hva ser vi der? (Goto start)

 

Legg igjen en kommentar