Digitalt bibliotek + Digitale førstelærere = Dynamitt

Rektor Curt Rice ved OsloMet slår til lyd for å opprettholde kvalifikasjonsprofilen fram til  dosent, men med tittel professor. Det forutsetter et mer begrenset innslag av forskning som i prinsippet – om enn ikke i praksis – skjer valgfritt i dag,

I en Khrono-artikkel 3.10.18 skriver han

Samtidig mener jeg kompetanseprofilen som i dag knyttes til denne linjen må opprettholdes som en legitim og viktig realisering av en akademisk karriere. Vi bør droppe titlene, men la kompetanseprofilen bli én av flere veier til professortittel.

Samme dag gjengis BI’s rektor Inge Jan Henjestad i en Khrono-reportasje slik:

Vi kommer til slutt ikke til å ha heltidsstudenter lenger, iallfall ikke på BI og kanskje ikke ved andre institusjoner heller. De fleste har en eller annen jobb ved siden av, noe som gjør at de må prioritere tiden sin. Heltidsstudenten er i ferd med å gå ut på dato.

Kan man forbinde det ene med det andre? Jeg tror det.

Først må jeg gjøre likningen litt enklere:

  • Man kan få doktorgraden på en kurspakke, undersøkelse(r), lesing og 3 vitenskapelige artikler med kappe. De flytter sjelden forskningsfronten og mye blir glemt. (Det sier forskningen om dette ..)
  • Professoratet krever to doktorgrader.

Da vi lanserte tanken om et førstelektorprogram på sommerseminaret hos leder av det daværende pedagogiske utviklingssenteret, Anton Havnes, i 1998 var begrunnelsen denne:

  • Vi trengte en praktisk rettet og faglig tung kvalifiseringsvei som supplement til forskerutdanningen. Den skulle gi kompetanse og praktisk utviklingsdriv til UH-institusjonens egne utdanningsbehov, og for praksisfeltet utenfor.

Hovedproblemet var digitalisering av tekst og læreprosess. Doktorgraden egnet seg dårlig til dette, men 1.lektor/dosent-stigen lå godt til rette.

1/3 F + 2/3 U

I det førstelektorprogrammet vi fikk rigget til praktiserte vi f.eks. at det var OK at 1/3 av opprykksgrunnlaget var “forskning” (dvs. en godkjent forskningsartikkel ++). Var det mer, kunne man heller ta doktorgrad.

Utfordringen var heller å utvikle kvalifiseringsprogram, evalueringskriterier og eksempler på hva som kunne utgjøre hele kvalifiseringsgrunnlaget.

Selv om mange UH-institusjoner fulgte opp og laget tilsvarendr programmer som vist her, sto forskerutdanning høyere på ønskelistene til institusjonenes ledere. Man var jo på vei til universitet.

Er universitet – må bli digitalt

Nå 20 år seinere er formalia rundt universitetsstatus på plass. Men vi våknet en morgen og så at vi ikke er digitale (nok). Det har stått på dagsorden siden Internettet ble bygd ut på 1990-tallet. Nå kan man ikke vente lenger. I OsloMet sin strategi heter det:

Digitalisering handler ikke lenger om å gjøre det vi alltid har gjort litt bedre, men om fornyelse og transformasjon.
– Digital strategi, OsloMet – storbyuniversitetet.

Vi står altså foran en kjempejobb med å utvikle studentaktive digitale læringsformer. Enda mer  grunnleggende: Vi må bruke lærere der vi ikke kan bruke datamaskiner. Det følger av et grunntrekk i kapitalistisk kunnskapsøkonomi.

Det betyr å legge mindre vekt på en-veis formidling i forelesning og større vekt på det pedagogene kaller den nærmeste intervensjonssonen, dvs. der studentene får det til hvis de får hjelp av lærer, men ikke ellers. Det er optimal bruk av lærers dyrebare – og dyre – tid. Det studentene kan få til på egen hånd, skal de løse på egen hånd.

Vi må organisere læring rundt dette prinsippet for heltids- og deltids-studier. Det må skje digitalt og det vil kreve dyptgående endring i vår undervisningspraksis.

Foregangsfolkene må ha fantasi, faglig innsikt, tålmodighet, utholdenhet, tankekraft, skriveferdighet. multimedial formidlingsevne, organisasjonsgrep, relasjonsferdighet osv. Noe av dette gjenfinnes i forskerkvalifiseringen, – annet ikke.

Men alle som kan lese, og enda mer dem som kan se, skjønner nå at vi ikke kan forske oss til transformativ digitalisering.

Man trodde kanskje det da Pedagogisk utviklingssenter ved HiOA ble lagt ned. Som Fugl Phønix gjenoppstår senteret som DigIn i 2018.  Da var personale og kompetansen fra det gamle forrige overført til univetsitetsbiblioteket. Det var en god ting.

Å utforme digitale læringsressurser og utvikle ny og mer læringsfremmende didaktikk må være meritterende. Dette kan få den praktiske likeverdighet med forskning som det til nå har hatt på papiret. I praksis betyr det FoU-tid.

Da trengs både tekst- og formidlingsspesialistene i biblioteket. Det er meningsløst å bygge opp dette på nytt. Vi har det jo.

Universitetsbiblioteket ..

kan digitaltekst. Bibliotekarene har hatt det i profesjonsutdanningen til yrket siden 1985. Biblioteket ..

  • kan kunnskapsorganisering og metadata. Informasjonskunnskap er kjernen i faget.
  • kan kunnskapsformidling i fristil. Har alltid kunnet det.

Universitetsbiblioteket utvikler læringsressurser og læringsformer for et digitalt samfunn.

Vi håndterer studier på heltid og deltid, dagtid og kveldstid. Vi organiserer tilgang online og som stedlige tjenester for dem som studerer når de er 20 til 25 og de som gjør det når de er 20 til 75.

I samspill med digitalt kompetente og meritterte lærere – som nå forhåpentligvis kan få en tydelig kvalifiseringsvei –  er dette dynamitt.

 

 

 

Legg igjen en kommentar