Elefanten i rommet

Gruppelederne for ni forskergrupper ved OsloMet har skrevet et interessant innlegg i Khrono 29.09.2018 [HTML]. Jeg skrev en kommentar som gjengitt her.


Bra at dette reises på brei front!

Jeg begrenser meg her til ett spørsmål som er skrevet inn i strategiplanen for OsloMet:

Digitalisering handler ikke lenger om å gjøre det vi alltid har gjort litt bedre, men om fornyelse og transformasjon.

Teksten som helhet ble utformet i en åpen prosess. Dessverre var det få i kollegiet som deltok i den, men det går flere tog. Det blir digital fagdag 28.02.19.

Det er denne transformasjonen, eller i det minste aspekter og konsekvenser av den, som vi (også) må snakke om. Selv har jeg fulgt med på hverdagene til tilsatte og ledere på mange nivåer i dette sosiologiske perspektivet i noen tiår. Vi drukner i møter. Vi kidnappes av elektroniske og andre oppmerksomhetstyver. Om vi fortsetter å gjøre det vi alltid har gjort og legge til mer av det samme blir *alle* sure.

Forskere, undervisere, administrasjon, bibliotek og IT må gjennom den digitale kverna. Det er ingen , – ikke rektor, ikke IT -, som kan “ordne opp”. Digitalisering krever gjensidig forpliktelse. Det er vanskelig for styrete ledere. Det er vanskelig for alle andre også.

Heldigvis kan altså digitalisering drives slik at beslutningene ligger nærmere utøvelsen. Vi kan bygge flatere organisasjon. Det krever en omlegging (“transformasjon”) av hverdagen. Da må vi knytte de mange enkeltmannsforetakene sammen i grupper og nettverk. Det betyr “organisatoriske matriser” med lettere jobbing på tvers. Ledernes rolle er å se til at de lever og leverer. Men digitalisering kan jo også føre til mer administrativ sentralisering, utenfra-kontroll og hierarki. Det har vi også eksempler på.

Dersom akademikerne vil at ledere kun skal legge til rette for dem, men ikke kan kreve leveranser, får vi et problem. Her ligger det altså en forkastningssone i den akademiske konstruksjonen. Den kommer under press fra digitalisering og strammere budsjetter. Vi må levere bedre undervisning, forskning og utviklingsarbeid (som noen nå kaller innovasjon). Skal dette være opp til hver enkelt? Jeg tror det er utopisk og mener at vi må gjøre det sammen. Skal vi dele organisasjonen i forskning og undervisning? Da tennes blålysene for det første, for bevilgningene er i hovedsak knyttet til det andre.

Endringene kan skje på to måter:

  • Medbestemmelse og gjensidig forpliktelse – eller
  • Styrt ovenfra-ned.

Digitalisering kan bidra i begge strategiene.

Demokrati, myndighetsutøvelse og faglighet i undervisning og forskning utvikles ikke i vakum. La samtalen handle om holdninger og institusjonspolitikk. Rektor mener at bare styret kan vedta noe ved flertallsbeslutning. AKP(ml) gikk aldri så langt i sin mest overspente periode. Kanskje vi også kunne snakke om organisasjonskultur, som ikke er identisk med ledelse? Må vi ikke ta inn de framvoksende sosiale, teknologiske og økonomiske betingelsene for det digitale universitetet 2020-2050? Hva betyr de for leveranser og myndighetsutøvelse?

Legg igjen en kommentar